Egebergs ærespris – alle vinnere fra 1918 til i dag

Hva er Egebergs ærespris?

Egebergs ærespris regnes som norsk idretts høyeste utmerkelse. Den ble opprettet av kabinetskammerherre Ferdinand Julian Egeberg, som i 1917 ga 10 000 kroner til Norges Riksforbund for Idræt. Kapitalen skulle stå urørt, mens rentene finansierte prisen, som først ble utdelt i 1918 – til Gunnar Andersen, som utmerket seg i både fotball og ski.

Kriteriet er det som gjør prisen spesiell: Mottakeren skal ha utmerket seg internasjonalt i én idrett – med topplasseringer i OL, VM, Paralympics eller verdenscupen sammenlagt – og nasjonalt i minst én annen idrett. Statuttene krever også at kandidaten «skal være en god rollemodell for idrettens grunnverdier». Prisen utdeles ikke hvert år; den ble blant annet ikke utdelt i 2021, 2022 og 2024.

Selve prisen er en bronsestatuett modellert av billedhugger Magnus Vigrestad (1887–1957), forestillende en idrettsmann med laurbærkrans båret frem av to idrettskamerater. Enkelte år har prisen blitt utdelt på Tolga, der Egeberg hadde hytte og omkom i en jaktulykke. I dag administreres prisen av Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité.

Alle vinnere 1918–2025

Hvorfor prisen er så krevende

Det er sjelden å nå toppen internasjonalt i én idrett. Å gjøre det samtidig som man også hevder seg nasjonalt i en annen, er nesten umulig – og det er nettopp derfor tildelingene ligger så spredt. Med unntak av Helge Løvland (1919), Fridtjof Bergheim (1931) og Otto Berg (1934), som kombinerte friidrett og turn, har tildelingene ellers vært rettet mot kombinasjonen av en sommer- og en vinteridrett. Den klassiske norske kombinasjonen er ski og friidrett, som går igjen hos en lang rekke mottakere.

Flere av prisens mottakere står sentralt i norsk idrettshistorie. Hjalmar Andersen tok tre OL-gull i Oslo i 1952, året etter at han fikk Egebergs ærespris. Bjørn Wirkola vant hoppuka tre år på rad før han fikk prisen i 1971 – også for innsats i fotball. Birger Ruud, som vant OL-gull i både hopp og alpint på 1930-tallet, fikk prisen retroaktivt først i 1991, etter at statuttene ble endret.

Kuriositeter og misforståelser

En vanlig misforståelse er at prisen utdeles årlig. Det gjør den ikke – den utdeles bare når det finnes en verdig kandidat. En annen er at alle mottakere må være aktive utøvere. Stein Johnson fikk prisen i 2005 utenfor kriteriene, som trener for europamestere, verdensmestere og olympiske mestere i skøyter, padling, sykling og skiskyting.

Frem til 1988 ble statuttene tolket slik at prestasjonene måtte foregå innen samme kalenderår. Etter endringen kunne prestasjoner komme etter hverandre, og prisen ble deretter også tildelt retroaktivt – Oddvar Brå fikk den for 1987, Birger Ruud for prestasjoner flere tiår tilbake. Laila Schou Nilsen ble første kvinne så sent som i 1936, og det tok 44 år før Bjørg Eva Jensen ble den andre. Cato Zahl Pedersen ble første mottaker innen handikapidrett i 1981.

Therese Johaugs tildeling i 2020 var omdiskutert: Medier utfordret rollemodell-kriteriet grunnet hennes dopingdom fra 2016, en dom som er en sentral, offentlig del av langrennshistorien. Prisen ble likevel tildelt henne for innsats i ski og friidrett.

Nyeste mottakere er Jørgen Baklid og Kasper Harlem Fosser, som begge fikk prisen i 2025 – begge med bakgrunn fra orientering, en idrett som har blitt stadig vanligere i mottakerlisten gjennom 2000-tallet og 2010-tallet. Ragne Wiklund, som fikk prisen i 2023 for skøyter og orientering, tok senere OL-medaljer i Milano Cortina 2026.

Prisen hører naturlig hjemme sammen med de andre store norske idrettsutmerkelsene, som Fearnleys olympiske ærespris og holmenkollmedaljen. Mens Fearnleys pris retter seg mot den enkelte olympiske prestasjonen, og holmenkollmedaljen mot innsats for skiidretten, er Egebergs ærespris den eneste som krever toppklasset innsats i to idretter. Vil du se hvordan norsk idrett har utviklet seg år for år, er tidslinjen over norsk idrettshistorie et godt utgangspunkt.