Bjørn Wirkola – dobbelt verdensmester og mannen alle hoppet etter

Hvem var Bjørn Wirkola?

Bjørn Wirkola, født 4. august 1943 i Alta, er en av de mest markante skihopperne i norsk hopphistorie. Han ble dobbelt verdensmester i Oslo i 1966, vant den tysk-østerrikske hoppuka tre år på rad (1967–1969) og satte fire verdensrekorder i skiflyging.

For de fleste nordmenn er navnet Wirkola likevel mest knyttet til uttrykket «å hoppe etter Wirkola» – en fast formulering i norsk dagligtale om å overta etter en forgjenger som har satt en svært høy standard. Uttrykket oppsto mens han var i sin absolutte storhetstid, og det brukes fortsatt, langt utenfor idretten.

Fra kombinert til spesialhopp

Wirkola vokste opp i Alta og representerte Alta IF gjennom hele karrieren, selv etter at han flyttet til Trondheim i 1962. Han kvalifiserte seg til OL 1964 i Innsbruck i både kombinert og hopp, og ble nummer 11 i kombinert og 16 i normalbakke. Samme år tok han NM-sølv i kombinert og ble nummer 3 i Holmenkollrennet.

Før 1965-sesongen valgte han å legge vekk langrennsskiene og satse utelukkende på spesialhopp. Det viste seg raskt som et godt valg: Allerede i 1965 vant han sitt første av til sammen åtte NM-gull i hopp på seniornivå (tre i normalbakke, fem i stor bakke, 1965–1971), og han tok sin første enkeltseier i hoppuka, i Bischofshofen.

Wirkola var Finnmarks første verdensmester, og har kvenske røtter – familienavnet Virkkula kan oversettes til «piggstedet». Dette gjorde ham til en særskilt folkehelt i nord, i en periode da idrettsstjernene stort sett kom fra Sør-Norge.

VM-gullet i Oslo 1966

Høydepunktet kom under VM på ski i Oslo i februar 1966. Wirkola vant gull i normalbakken i Midstubakken, der han satte bakkerekord med 79,5 meter, og fulgte opp med gull i stor bakke i Holmenkollen. Dobbeltseieren gjorde ham til Holmenkollen-mester, og han vant Holmenkollrennet også i 1967.

Samme vår reiste han til Vikersund, der han satte to verdensrekorder i skiflyging på to dager: 145,5 meter på offisiell trening 12. mars og 146 meter dagen etter, 13. mars. For 1966-sesongen ble han tildelt Olavstatuetten.

Tre strake hoppukaseire

Wirkolas mest varige rekord står i hoppuka. Han vant sammenlagt i 1967, 1968 og 1969 – og er per oktober 2026 fortsatt den eneste som har vunnet hoppuka tre år på rad. I 1967 vant han tre av fire enkeltrenn, prøve-OL i storbakke i Grenoble og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn».

Ti enkeltrennseire i hoppuka er delt rekord, fremdeles per oktober 2026, med den tyske hopperen Jens Weissflog. Den siste enkeltseieren kom i Bischofshofen 6. januar 1972, på samme sted som den første.

Hoppuka sesong for sesong

OL-årene: 0,6 poeng fra bronse

Til tross for alle mesterskapstitlene tok Wirkola aldri OL-medalje – et av de mer påfallende hullene i den norske OL-historien. Nærmest kom han i normalbakken i Grenoble 1968, der han ble nummer 4, bare 0,6 poeng bak bronseplassen. Han var norsk flaggbærer under lekene, og i storbakken endte han på 23. plass. For innsatsen i 1968 ble han tildelt Holmenkollmedaljen, delt med blant andre kong Olav V.

I OL 1972 i Sapporo ble han nummer 37 i stor bakke i et forblåst renn, og la opp som hopper etter sesongen – med NM-sølv i normalbakke og NM-bronse i storbakke som siste norske resultater.

Internasjonale mesterskap

Verdensrekordene i skiflyging

Wirkola var også blant verdens lengste flygere. Han satte fire verdensrekorder i skiflyging, to i Vikersundbakken i 1966 og to i Planica i 1969, der han avsluttet med 160 meter – en respektabel lengde for sin tid, satt med datidens utstyr og tilrettelagte bakker.

Fotballkarrieren i Rosenborg

Samtidig som hoppkarrieren gikk mot slutten, startet en ny: I 1971 gikk Wirkola til Rosenborg, og ble samme år med på å vinne både serien og cupen – «The Double». Han var lagets toppscorer og scoret i cupfinalen mot Fredrikstad. I 1973 ble han seriemester på nytt, og Rosenborg tapte cupfinalene i 1972 og 1973. Han la opp som fotballspiller i 1974.

Statistikken fra Rosenborg-årene varierer mellom kildene: skihistorie.no oppgir 81 offisielle kamper og 20 mål, mens rbk.no-baserte kilder oppgir 97 kamper og 28 mål. Motstriden er ikke avklart, så begge tallsett bør behandles med varsomhet.

Den doble toppsatsingen ga ham Egebergs ærespris i 1971 – prisen som tildeles utøvere som utmerker seg i to idretter.

«Å hoppe etter Wirkola»

Uttrykket som bærer navnet hans, er dokumentert i to versjoner. Ifølge SNL og skihistorie.no var det Torbjørn Yggeseth som brukte det under NM i Skuibakken i 1965, i NRKs sending. Aftenposten (2008) og Alta Museum knytter det derimot til en kommentar fra den østerrikske hopperen Dieter Neuendorf og Bjørge Lillelien under VM i 1966. Begge versjonene er dokumentert, og ingen av dem kan avskrives.

Uansett opphav traff formuleringen noe vesentlig: Wirkola satte en standard som gjorde at etterfølgerne måtte leve med sammenligningen. Det er nettopp derfor uttrykket har overlevd ham som aktiv utøver, og det brukes i dag om alt fra jobbskifter til politiske verv.

Betydning for norsk idrett

Wirkola var den dominerende hopperen i siste halvdel av 1960-tallet, i en periode som ellers tilhørte Birger Ruuds arv og etterkrigsgenerasjonens siste storheter. Han var med på å holde Norge i teten internasjonalt i en tid da den norske idretten på 1960-tallet ellers slet med å følge med profesjonaliseringen ute i Europa – Norge tok bare 6 medaljer i OL i Squaw Valley 1960 og 15 i Innsbruck 1964.

VM-gullene i Oslo 1966 kom i den første store internasjonale mesterskapssesongen på norsk hjemmebane siden OL i Oslo 1952, og dobbeltseieren ble et nasjonalt høydepunkt. At han siden viste at en vinteridrettsstjerne kunne bli toppscorer i seriemesterskapslaget i fotball, gjorde ham til noe så sjeldent som en helårig folkehelt.

Hva gjør Wirkola i dag?

Etter karrieren har Wirkola jobbet som salgskonsulent for Viking Fottøy og senere som sportssjef for Byneset Golfsenter i Trondheim. Han har også vært fotballtrener for flere klubber og styremedlem i Rosenborg BK, og tilbrakte året 1975–1976 som hjelpetrener for det norske hopplandslaget. I 1969 ga han ut boken «Knall og fall», fortalt til Bjørge Lillelien.

Per oktober 2026 er det ikke verifisert nye idrettsrelaterte hendelser knyttet til ham. Sist kjente offentlige omtale var 80-årsdagen i august 2023, da det fremkom at han spiller litt golf, følger ski-VM og Rosenborgs hjemmekamper, og lever med Parkinson-diagnosen han har vært åpen om. Han er en av de store skikkelsene i norsk idrettshistorie – og et av de få idrettsnavnene som er blitt et fast uttrykk i norsk dagligtale.