Norsk idrett på 1930-tallet

Norges gullalder-tiår

1930-tallet var tiåret da norsk toppidrett satte standarden i vinterverdenen. Norge tok 9 av 12 medaljer i Ski-VM i Oslo i 1930, ble beste nasjon i vinter-OL 1936 med sju gull, og fotballlandslaget tok Norges første OL-medalje i fotball med bronse i Berlin 1936. Tiåret munnet ut i krig: Da tyskerne okkuperte Norge i 1940, ble idretten rammet av idrettsstreiken, som brøt den utviklingen 1930-tallet hadde lagt grunnlaget for.

Bak resultatene sto tre dominerende navn: skøyteløperen Ivar Ballangrud, hopperen Birger Ruud og kunstløperen Sonja Henie. Sammen med fotballens «bronsealder» gjorde de tiåret til et referansepunkt norsk idrett fortsatt måles mot – se hele oversikten i tidslinjen over norsk idrettshistorie.

Ski-VM i Oslo 1930

Den 27. februar 1930 åpnet årets største skibegivenhet i Holmenkollen: et «FIS-renn» som først i 1965 fikk offisiell VM-status retrospektivt, vedtatt under FIS’ 25. kongress i Mamaia i Romania. Det betyr at alle «VM-medaljene» fra 1930 formelt er retrospektive – en vanlig misforståelse er at de ble regnet som VM-gull med en gang.

Norge dominerte fullstendig med 9 av 12 medaljer: 3 gull, 4 sølv og 2 bronse. Sverige tok ett gull, Finland to bronse. Arne Rustadstuen ble mestvinnende utøver med gull på 17 km og sølv på 50 km, mens Hans Vinjarengen vant kombinert og Gunnar Andersen hopp.

Rennet i 1930 var en del av en lengre tradisjon fra skiidrettens pionertid på 1800-tallet og Holmenkollens historie som norsk skisports samlingspunkt. Les mer om utviklingen i Ski-VM-historien.

Birger Ruud: tiårets hopper

Birger Ruud var 1930-tallets mest komplette skiidrettsmann. Han vant OL-gull i hopp i Lake Placid i 1932 og forsvarte gullet i Garmisch-Partenkirchen i 1936, der han slo Sven «Selånger» Eriksson på bedre stilkarakterer. I de samme lekene vant han også utforrennet – de første olympiske lekene med alpine grener – og ble nummer fire i alpin kombinasjon.

Ruud hadde arbeidet i flere år i en sportsforretning i Garmisch-Partenkirchen og var svært populær i Mellom-Europa. Han sto i en sterk norsk hopptradisjon der også broren Sigmund tok VM-bronse i hopp i 1930. Mer om ham finner du i artikkelen om Birger Ruud og i oversikten over norsk hopphistorie.

Sonja Henie: tre strake OL-gull

Sonja Henie vant sitt tredje strake OL-gull i kunstløp i 1936, og tok deretter farvel med amatørsporten. Mellom 1927 og 1936 vant hun alle internasjonale konkurranser og mesterskap hun deltok i: totalt 3 OL-gull, 10 VM-gull og 6 EM-gull.

Henie var også tiårets største internasjonale stjerne – hun la senere om til profesjonell isshow-karriere i USA. Sammen med Ballangrud og Ruud gjorde hun Norge til vinteridrettens førende nasjon i mellomkrigstiden, en posisjon landet beholdt gjennom 1950-tallets store ski-OL på hjemmebane.

Ivar Ballangrud: fire VM-titler og tre OL-gull på én sesong

Ivar Ballangrud var eldstemannen i «Hadelandstrioen» med Hans Engnestangen og Michael Staksrud, som sammen tok 14 internasjonale allround-mesterskap. Ballangrud vant fire VM-titler allround (1926, 1932, 1936 og 1938), fire EM-titler (1929, 1930, 1933 og 1936) og fem kongepokaler i NM, den siste i 1939.

Kulminasjonen kom i 1936: I løpet av én sesong vant han NM, EM, VM og tre OL-gull – 500, 5 000 og 10 000 m – samt sølv på 1 500 m bak klubbkamerat Charles Mathisen. Totalt endte han på sju OL-medaljer, hvorav fire gull. Ballangrud vant som den første etter Oscar Mathisen, og den siste før Ard Schenk, alle fire distanser i et VM.

En skygge over gullraiden: 500-metersseieren i 1936 er omdiskutert. Tilskuere med stoppeklokke hadde dårligere tid for Ballangrud enn den offisielle, og pressen mente en misforståelse mellom tidtakere og protokollfører ga seieren til ham fremfor Georg Krog. Dommen står ved lag, men usikkerheten er verdt å nevne. Ballangrud forsøkte for øvrig å kvalifisere seg til OL som 43-åring i 1948, uten å lykkes. Mer om skøytene i historien om norsk skøytesport.

Gullraiden i Garmisch-Partenkirchen

Vinter-OL 1936 (6.–16. februar) var de første lekene med alpine grener, etter at IOK hadde utestengt skiinstruktører – noe som fikk sveitsiske og østerrikske alpinister til å boikotte. Tildelingen av lekene til Tyskland ble kritisert fordi den ga Hitler mulighet til propaganda.

På ski ble Norge likevel beste nasjon med 7 gull, 5 sølv og 3 bronse – totalt 15 medaljer, med 31 norske deltakere. Laila Schou Nilsen tok bronse i alpin kombinasjon, og ble dermed Norges eneste kvinnelige OL-medaljevinner i alpine grener helt frem til Ragnhild Mowinckels to sølv i 2018 avsluttet den 82 år gamle rekorden.

Hele medaljehistorikken finner du i oversikten over Norges OL-medaljer gjennom tidene og spesifikt for OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen.

«Bronselaget»: fotballens store tiår

Norsk fotball fikk sin gullalder i 1930-årene, ofte kalt «bronsealderen». Reidar Kvammen debuterte på landslaget i 1933, og Asbjørn Halvorsen returnerte i 1934 etter tolv år i tysk fotball for å bygge laget. Arne Brustad debuterte i 1935.

Høydepunktet kom under fotball-OL i Berlin sommeren 1936: Norge slo vertsnasjonen Tyskland 2–0, med Hitler og Goebbels blant tilskuerne og Magnar Isaksen som scoret begge mål. I semifinalen tapte Norge 2–1 etter ekstraomganger mot Italia, før bronsen ble sikret med 3–2 over Polen – Arne Brustad ble den store spilleren. Bronsen var Norges første OL-medalje i fotball.

I fotball-VM 1938 i Frankrike, etter kvalifisering med 6–5 sammenlagt mot Irland (Kvammen scoret to mål i begge kampene), ble Norge slått ut av Italia i første runde, 1–2 – endte på 12. plass. Les mer i artikkelen om Norge i VM 1938 og i historien om herrelandslaget.

Idretten mot krig og sammenslutning

1930-tallet var også tiåret da norsk idrett organiserte seg. Jørgen Martinius Jensen ble president i Norges Landsforbund for Idræt i 1930, etterfulgt av Daniel Eie i 1932. I den parallelle arbeideridrettsbevegelsen ble Arthur Ruud president i Arbeidernes Idrettsforbund i 1935. Høsten 1939 var sammenslutningen av de to forbundene vedtatt i prinsipp – men krigen kom imellom, og den endelige samlingen måtte vente.

Da okkupasjonen kom i 1940, valgte idretten motstand fremfor samarbeid, og den sterke generasjonen fra 1930-tallet mistet sine beste år. Tiåret står likevel igjen som et av de mest suksessrike i norsk idretts historie – fulgt opp av gullgenerasjonen i OL 1952 i Oslo og videre mot krigsårene og tiden etter. For sammenhengen med tiårene før, se norsk idrett på 1920-tallet.