Sonja Henie – Norges første store internasjonale idrettsstjerne

Hvem var Sonja Henie?

Sonja Henie (1912–1969) er tidenes mestvinnende kvinnelige kunstløper og en av de mest internasjonalt kjente norske kvinnene noensinne. Hun vant tre OL-gull på rad – i St. Moritz 1928, Lake Placid 1932 og Garmisch-Partenkirchen 1936 – i tillegg til ti VM-gull på rad og seks EM-gull. Ingen kunstløper har siden vunnet tre OL-gull på rad i single; kun Gillis Grafström matcher rekorden på herresiden.

Da hun vant sitt første OL-gull 18. februar 1928, var hun 15 år og 315 dager gammel – fortsatt tidenes yngste norske OL-mester. Hun var også den første norske kvinnen som vant gull i olympiske leker. Per oktober 2026 står hun for alle Norges tre OL-gull i kunstløp; landets samlede medaljehøst i øvelsen er 3 gull, 2 sølv og 1 bronse.

Oppveksten på Frogner

Sonja Henie ble født 8. april 1912 i Kristiania, datter av Wilhelm og Selma Henie. Hun begynte å gå på skøyter på Frogner stadion som femåring, fikk sitt første par kunstløpsskøyter som åtteåring og vant sin første konkurranse som niåring. Foreldrene satset alt på talentet: Hun ble tatt ut av skolen i fjerde klasse, og faren hyret blant annet ballerinaen Tamara Karsavina som trener for å gi løpene dansekvalitet.

Den satsingen var kontroversiell, men den virket. Henie vant sitt første NM som tiåring – kildene er ikke helt enige om årstallet (1922 er oppgitt på Wikipedia, 1925 i lokalhistoriekilder), men hun var uansett norgesmester sju ganger i perioden 1923–1929, i tillegg til tre parløp-NM med Arne Lie (1926–1928). Hun var også en allroundidrettsutøver med delt tredjeplass i NM i tennis i 1929.

Gjennombruddet: fra sisteplass til verdensherredømme

I de første olympiske vinterlekene i Chamonix 1924 deltok Henie som 11-åring og endte sist av åtte deltakere. Fire år senere var hun verdens beste. Etter VM-sølv i Stockholm i 1926 vant hun sitt første VM-gull i 1927 – på hjemmebanen Frogner stadion, 14 år gammel. Deretter vant hun hvert eneste verdensmesterskap frem til og med 1936.

Hva gjorde henne så overlegen? Hun var den første kunstløperen som brukte dansekoreografi i konkurranseløpene – hun tok «dansen ut på isen». Hun innførte kort skjørt (som gjorde sprang og trinn synlige for dommerne og publikum) og gjorde hvite skøyter populære. Ifølge sportsjournalist Sandra Stevenson endret hun kunstløp fra overklassens fritidsaktivitet til en seriøs konkurranseidrett. Sports Illustrated kåret henne i 2000 til tidenes fjerde beste kvinnelige idrettsutøver.

OL- og VM-merittene i tabell

Til dette kommer seks EM-gull på rad i perioden 1931–1936. Med tre OL-gull, ti VM-gull og seks EM-gull vant Henie flere OL- og VM-titler enn noen annen kvinnelig kunstløper.

Kontroversen i 1936

Henies tredje OL-gull i Garmisch-Partenkirchen i februar 1936 ble en sportslig triumf, men også starten på den mørkeste kontroversen i hennes karriere. Hun ga nazihilsen under lekene, og hadde senere lunsj med Hitler i Berchtesgaden – noe som skapte sterk kritikk i norsk presse. Dette har vedvarende preget hennes ettermæle, og er en del av den offentlige historien om henne. Etter krigen bodde hun i utlandet, og først i 1953 – etter 16 år – returnerte hun til Norge.

Hollywood og isshowene

Etter VM-gullet i Paris i 1936 ble Henie profesjonell og skrev under turnékontrakt med Arthur Wirtz. Samme år debuterte hun i Hollywood med hovedrollen i «One in a Million» («Isens dronning»), som ble en stor suksess. I 1937 kom «Thin Ice» («På glattisen») med Tyrone Power, og i 1938 fikk hun en ny femårskontrakt med 20th Century Fox som gjorde henne til Hollywoods best betalte filmstjerne – ifølge VisitOSLO satte hun Guinness-rekord som verdens best betalte idrettsutøver.

Hun spilte totalt elleve hovedroller i amerikanske filmer mellom 1936 og 1948, deriblant «Sun Valley Serenade» («Høyfjellets sang», 1941) med Glenn Miller-orkesteret. Etter den siste Fox-filmen («Wintertime», 1943) turnerte hun med isshowet «Hollywood Ice Revue». I 1953 returnerte hun til Norge etter 16 år og spilte 33 utsolgte forestillinger på Jordal Amfi for et samlet publikum anslått til mellom 360 000 og 400 000 – kildene varierer i anslaget. Hun la opp som utøver etter en mislykket Sør-Amerika-turné i 1956, over 40 år gammel.

Betydningen for norsk idrett

Før Bjørn Dæhlie, Marit Bjørgen og de mestvinnende norske OL-utøverne fantes, var Henie Norges store internasjonale idrettsnavn. Hun viste at en norsk utøver kunne bli verdensstjerne også utenfor ski- og skøyteløpene, og hun bidro til å gjøre vinterlekene populære i en periode da Norge dominerte medaljeoversikten – Norge vant nasjonsstatistikken i både 1924, 1928, 1936, 1948 og 1952, med Henie som det største individuelle trumfkortet i to av dem. Plasseringen hennes i norsk idrett på 1920-tallet og 1930-tallet er sentral i hele mellomkrigstidens idrettshistorie, som du kan lese mer om i den store tidslinjen over norsk idrettshistorie.

Hun ble i 1937 (året er noe usikkert oppgitt, 1938 forekommer også) utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden – til da tidenes yngste mottaker. Hun er hedret med stjerne på Hollywood Walk of Fame og med gatenavn flere steder i Norge, deriblant Sonja Henies plass i Oslo.

Ettermælet: Kunstsenteret og ishallen

Sammen med ektemannen, skipsrederen Niels Onstad, som hun giftet seg med i 1956, donerte Henie kunstsamling, bygning og fond til det som ble Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum. Senteret åpnet i september 1968 og var basert på den største private donasjonen i Norge til da. Sonja Henie døde 12. oktober 1969, 57 år gammel, på flyet hjem mot Oslo, og ble begravd i Bærum.

Arven lever videre: Hun ble i 1976 valgt inn i World Figure Skating Hall of Fame, en statue av henne (av Per Ung) ble avduket ved Frogner stadion i 1986, og i 2020 sto Sonja Henie Ishall ved Frogner stadion klar. Hundreårsjubileet i 2012 ble markert med frimerker fra Posten og musikalen «Isdronningen – Sonja Henie» i Bærum, og i 2018 hadde spillefilmen «Sonja» med Ine Marie Willmann premiere. Per oktober 2026 er det ingen norske kunstløpere som har gjentatt hennes internasjonale suksess – Norges tre OL-gull i kunstløp står fortsatt alle med hennes navn, sist bekreftet ved at det ikke kom norske kunstløpsmedaljer i Vinter-OL 2026 i Milano og Cortina d’Ampezzo.