Idrettsstreiken 1940–1945: Da hele norsk idrett gikk til streik mot nazistene

Hva var idrettsstreiken?

Idrettsstreiken var den første store sivile motstandsfronten i Norge under andre verdenskrig. Da okkupasjonsmakten forsøkte å nazifisere norsk idrett ved forordningen av 22. november 1940, svarte den samlede idrettsbevegelsen – over 350 000 organiserte utøvere – med total boikott. Fra 24. november 1940 og frem til frigjøringen 8. mai 1945 nektet norske idrettsfolk å delta i alle arrangementer i nazistenes regi.

Boikotten var ikke en streik i klassisk forstand – ingen krevde lønnsøkning eller bedre arbeidsvilkår. Det var et holdningsopprør: idrettsbevegelsen ble den første store samfunnsaktøren som totalt avviste den nazistiske nyordningen, og den inspirerte senere kirkefronten, skolefronten og kulturfronten.

Bakgrunnen: To forbund skulle bli ett

For å forstå idrettsstreiken må man tilbake til 1924, da norsk idrett var delt i to konkurrerende organisasjoner: det borgerlige Norges Landsforbund for Idrett (NLI) og Arbeidernes Idrettsforbund (AIF), tilknyttet arbeiderbevegelsen. Splittelsen preget norsk idrett gjennom hele mellomkrigstiden, slik norsk idrett på 1930-tallet viser.

«Idrettsforliket» i 1936 gjorde at utøvere fra de to forbundene igjen kunne konkurrere i de samme stevnene, og i 1939 vedtok begge sammenslutning i prinsippet. Den tyske invasjonen 9. april 1940 satte midlertidig stopp for arbeidet – men paradoksalt nok skulle krigen fullføre sammenslutningen.

13. september 1940 opprettet et fellesmøte interimsstyre for det samlede Norges Idrettsforbund (NIF). NLI-leder Olaf Helset og AIF-leder Rolf Hofmo ble enige om å fremskynde sammenslåingen nettopp for å kunne tale med én stemme mot okkupasjonsmakten. Ironisk nok ble altså NIF, som i dag organiserer all norsk idrett, til under okkupasjonen – se også tidslinjen over norsk idrettshistorie.

Nazistene slår til

25. september 1940 innsetter rikskommissær Josef Terboven en kommissarisk regjering. NS-mannen Axel Heiberg Stang blir statsråd for det nye Arbeidstjeneste- og idrettsdepartementet – departementet som skulle bringe norsk idrett under nazistisk kontroll.

I november 1940 kom det avgjørende vendepunktet. Stang meddelte NIFs interimsstyre at sammenslåingsarbeidet skulle stanses, at alle arrangementer måtte godkjennes av departementet, og at et nytt nazifisert forbund skulle opprettes etter førerprinsippet. Man fryktet ensretting og militarisering av idretten slik som i Tyskland, der ikke-nazistiske idrettsforeninger var forbudt og mange idrettsfolk arrestert.

Den 22. november 1940 kom forordningen som formelt oppløste NLI og AIF, satte av den øverste ledelsen for NIF og overførte eiendom og oppgaver til det nazifiserte forbundet. De avsatte idrettslederne forfattet et protestskriv der de advarte mot konsekvensene og fraskrev seg ethvert ansvar for utviklingen.

Bryterne som nektet å gå på matta

Den symbolske starten på streiken kom allerede i november 1940, på et brytestevne der bryterne nektet å gå på matta. Stevnet ble avlyst, og episoden regnes som det utløsende øyeblikket for idrettsboikotten. Om boikotten var helt spontan, er omstridt – kildene er ikke enige – men effekten var uansett den samme: to dager etter forordningen, 24. november 1940, var den landsomfattende idrettsstreiken i gang.

I desember 1940 utnevnte departementet Egil Reichborn-Kjennerud til «idrettsfører». Offisiell idrettsaktivitet opphørte stort sett umiddelbart. I januar 1941 forsøkte Reichborn-Kjennerud å få særforbundslederne til å gjeninntre i sine verv, med løfte om at det ikke ville komme noen politiske pålegg. Tilbudet ble drøftet på et møte i Oslo 3. februar 1941, der skihopperen Birger Ruud – olympisk mester fra Garmisch-Partenkirchen 1936 – fortalte om press på utøvere. Forslaget ble avvist.

Sentrale aktører under idrettsstreiken

Overløperne var få, men de fikk posisjoner. Charles Hoff, en av Norges fremste friidrettsutøvere i mellomkrigstiden, ble ekspedisjonssjef i departementets idrettsavdeling og samarbeidet med nazifiseringen. Nasjonalarkivet oppbevarer i dag arkivet etter det nazifiserte Norges Idrettsforbund, landssviksakene og et lite arkiv etter Hoff.

Streiken i praksis: Tomme tribuner

Boikotten virket. Stevner i regi av det nazifiserte forbundet og NS ble få og fikk minimal tilslutning utenfor NS-tilhengernes rekker. Nazisympatisører konkurrerte stort sett for tomme tribuner. I 1942 ga nazistene opp forsøket på å organisere idretten, og tyskerne mistet interessen for Norges Idrettsforbund.

Men idretten forsvant ikke. Fra 1942 utviklet det seg en illegal «jøssing-idrett» – terrengløp, orientering og langrenn – drevet i det skjulte ute i naturen, langt fra idrettsbanene. Ved krigens sluttfase fungerte disse illegale miljøene som rekrutteringsbase for Milorg og Hjemmefronten. 28. april 1945, ti dager før frigjøringen, ble det holdt avslutningsfest for illegale skikonkurranser på Kikuthytta med premieutdeling og diplom – mer eller mindre åpenlys jøssing-idrett, nå som tyskerne ikke lenger hadde kontroll.

Prisen utøverne betalte

Streiken hadde en høy pris. Mange idrettstalenter i sin beste alder ofret muligheten til å konkurrere og utvikle karrieren gjennom nesten fem år. Norske utøvere som hadde skint i OL 1936 og ventet på nye leker, mistet sine beste år – de neste vinterlekene kom først i St. Moritz 1948.

De som valgte motsatt vei og konkurrerte i NS-regi, fikk brå slutt på karrieren etter frigjøringen. Landssviksakene etter krigen rammet utøvere som hadde stilt opp for det nazifiserte forbundet.

Gjenoppbyggingen etter 1945

8. mai 1945 opphørte idrettsstreiken i praksis, og i juni 1945 ble den offisielt oppløst. Det som fulgte, var en av de sterkeste gjenoppblomstringene i norsk idrettshistorie. Publikum strømmet tilbake: de første A- og B-landskampene i fotball mot Danmark etter krigen trakk rundt 60 000 tilskuere på Ullevaal og Bislet samlet, og de fleste publikumsrekordene i norsk idrett stammer nettopp fra tiden like etter krigen.

Etter krigen skiftet idretten status fra hobby til viktig samfunnsanliggende og politisk interessefelt, med økt økonomisk støtte som følge. Det mest konkrete uttrykket kom etter krigen, da Norsk Tipping AS ble etablert som en konsekvens av idrettens krigsinnsats. Sosialminister Sven Oftedal oppsummerte begrunnelsen slik: «Den som har gjort sin plikt, kan hevde sin rett.»

Gjenreisningen av norsk idrett la grunnlaget for tiårene som fulgte – fra norsk idrett på 1950-tallet med OL i Oslo 1952 til den moderne toppidrettsnasjonen Norge er i dag. Sammenhengen er tydelig i den store tidslinjen over norsk idrettshistorie.

De to forbundene ved krigens start

Merk at medlemstallene varierer noe i kildene: Wikipedia oppgir 250 000 i NLI og 104 000 i AIF (sum 354 000), mens SNL bruker «over 350 000» samlet. Størrelsesordenen er uansett den samme.

Vanlige misforståelser om idrettsstreiken

Misforståelse 1: Streiken var kortvarig. Den varte i rundt fire og et halvt år, fra november 1940 til mai/juni 1945 – lengre enn de fleste andre motstandsfrontene i Norge.

Misforståelse 2: All idrett stanset. Offisiell idrett opphørte stort sett, men illegal idrett blomstret ute i naturen – terrengløp, orientering og langrenn ble drevet i det skjulte gjennom hele krigen.

Misforståelse 3: Streiken var spontan. Den var et resultat av en bevisst beslutning fra idrettsledelsen, som allerede 13. september 1940 hadde bygget en felles organisasjon nettopp for å møte okkupasjonsmakten samlet. Brytestevnet i november 1940 var det utløsende øyeblikket – men om selve boikotten der var planlagt eller spontan, er fortsatt usikkert.

Hvorfor idrettsstreiken betydde noe

Idrettsstreiken viste at en hel frivillig organisasjon med hundretusener av medlemmer kunne stå samlet mot en totalitær makt – uten våpen, bare ved å la være. Boikotten framskyndet dessuten sammenslutningen av NLI og AIF: forbundene som hadde vært fiender siden 1924, ble forent i motstand og dannet grunnlaget for dagens Norges Idrettsforbund.

Samtidig endret krigen idrettens plass i samfunnet. Før 1940 var idrett i hovedsak en fritidssyssel; etter 1945 ble den et politisk anliggende med statlig finansiering – Norsk Tipping er den mest varige arven etter idrettsstreiken. Historien er i dag dokumentert av blant annet Nasjonalarkivet, Norges idrettshøgskole og Norsk idrettsmuseum, og regnes som et av de viktigste eksemplene på sivile motstand i norsk krigshistorie.

Overskuddet fra pengespillene har siden finansiert idrettsanlegg over hele landet. Samtidig følger det et ansvar med spillet, og hjelpetilbud og råd om ansvarlig spill er i dag en naturlig del av den samme historien.