Norsk idrett på 1960-tallet: Fra magre år til gullalder

Det store spørsmålet: Hva skjedde i norsk idrett på 1960-tallet?

For den som søker «norsk idrett 1960-tallet», handler tiåret i hovedsak om én gjenreisning: Norge gikk fra magre år i nordiske grener tidlig i tiåret til å bli beste nasjon både i Ski-VM i Oslo 1966 og i Vinter-OL i Grenoble 1968. Veien dit gikk gjennom Harald Grønningsens tålmodighet, Gjermund Eggens VM-fest, Bjørn Wirkolas hopp og Fred Anton Maiers skøyter – og gjennom et nytt massemedium som gjorde stjernene til hele folkets helter.

Tiåret startet beskjedent. I OL i Squaw Valley 1960 tok Norge 3 gull, 3 sølv og 0 bronse – en fjerdeplass i medaljeoversikten. Harald Grønningen tok stafettsølv, og i 1962 fulgte VM-sølv på 15 km. Men Sovjet, Finland og Sverige lå foran i langrenn, og norske hoppere og kombinertløpere vant ikke lenger som på 1950-tallets glansdager.

Satsingen mot hjemme-VM i 1966

Norge hadde satset hardt mot VM på hjemmebane i 1966 etter de magre årene. Satsingen bar frukter. Ski-VM 1966 i Oslo (17.–27. februar) var andre gang Oslo var vertsby – første gang var 1930 – og for første gang var mesterskapet noe hele landet kunne følge direkte i TV.

Høydepunktet kom på 15 km, der Norge tok trippel: Gjermund Eggen vant på 47.56,2, med Ole Ellefsæter (48.11,3) og Odd Martinsen (48.14,7) bak seg. Eggen ble mesterskapets mestvinnende utøver med tre gull. I hopp vant Bjørn Wirkola begge rennene – normalbakken i Midtstubakken og storbakkerennet i Holmenkollen, det siste i tykk tåke der TV-bildene nesten ikke viste noe. Berit Mørdre tok sølv på 10 km, 0,9 sekund foran Toini Gustafsson.

8 av 30 medaljer var nok til å bli beste nasjon, med god margin til Sovjetunionen.

Wirkola-fenomenet

Ingen personifiserte tiåret mer enn Bjørn Wirkola. Uttrykket «å hoppe etter Wirkola» ble brukt for første kjente gang av Torbjørn Yggeseth under NM i hopp i Skuibakken i 1965 – et uttrykk som fortsatt lever i norsk språk. Etter dobbeltgullet i VM 1966 vant Wirkola den tysk-østerrikske hoppuka tre år på rad, i 1967, 1968 og 1969. Ingen andre har gjort det – per oktober 2026 står han fortsatt alene om tre strake hoppukeseire.

Wirkola fikk Olavstatuetten i 1966, ble kåret til «Årets idrettsnavn» i 1967 og mottok Holmenkollmedaljen i 1968. Senere spilte han fotball for Rosenborg (1971–1974) og fikk Egebergs ærespris i 1971. Du kan lese mer om ham på vår side om Bjørn Wirkola.

Grenoble 1968: Norges beste OL siden 1952

Vinter-OL i Grenoble (6.–18. februar 1968) ble tiårets kroning. Norge stilte med 65 utøvere – 54 menn og 11 kvinner – i åtte grener. Troppen hadde med seg det meste av maten selv: geitost, knekkebrød, leverpostei, tran og drikkevarer fraktet i kjølebiler fra Oslo. Ole Ellefsæter sang «I Grenoble skal vi slå dekk» før lekene, og målet var å bli beste nasjon.

Målet ble nådd. Norge tok 6 gull, 6 sølv og 2 bronse – 14 medaljer – og ble beste nasjon, første gang siden OL i Oslo 1952. Frankrikes Jean-Claude Killy ble lekenes forgrunnsfigur med tre gull i alpint, men i medaljeoversikten sto Norge øverst.

De norske gullene

• Harald Grønningen, 15 km langrenn: Gull på 47.54,2, hele 1,9 sekunder foran Eero Mäntyranta – etter OL-sølvet på distansen i 1964.
• Ole Ellefsæter, 50 km langrenn: Gull på 2.28.45,8.
• Herrenes 4 x 10 km stafett: Martinsen, Tyldum, Grønningen og Ellefsæter vant på 2.08.33,5.
• Kvinnenes 3 x 5 km stafett: Aufles, Enger og Mørdre tok OL-gull i kvinnelangrenn.
• Fred Anton Maier, 5000 m skøyter: Gull på 7.22,4, samt sølv på 10 000 m (15.23,9).
• Magnar Solberg, 20 km skiskyting: Gull på 1.13.45,9 uten en eneste bom.

Bak gullene sto også Odd Martinsen (sølv på 30 km), Berit Mørdre (sølv på 10 km) og Inger Aufles (bronse), Magne Thomassen (sølv 500 m) og Ivar Eriksen (sølv 1500 m) på skøyter, Lars Grini (bronse i storbakken) og sølv i skiskytterstafetten.

Kvinnelangrennets gjennombrudd

Et av de viktigste resultatene i Grenoble var ikke et enkelt gull, men et gjennombrudd. Norge stilte ikke stafettlag for kvinner i OL i 1960 eller 1964. I 1968 vant Inger Aufles, Babben Enger og Berit Mørdre 3 x 5 km stafett, og Mørdre og Aufles tok i tillegg individuelle medaljer på 10 km. Dermed var kvinnelangrennet endelig etablert på toppnivå – en forutsetning for senere generasjoner, fra Berit Mørdre via Marit Bjørgen til dagens landslag.

TV-idrettens inntog

1960-tallet var også tiåret da idretten flyttet inn i stua. NRKs TV-dekning av VM 1966 gjorde Wirkolas hopp og Eggens langrenn til nasjonale øyeblikk – ikke minst storbakkerennet i tåken, der kommentatorene måtte beskrive det TV-bildene ikke klarte å vise. TV var fortsatt et ungt medium i Norge, men kombinert med radioens etablerte reportasjer skapte det en ny, felles idrettsopplevelse. Stjernene fra 1966 og 1968 ble kjent for hele folket på en måte forgjengerne fra 1930-tallet aldri kunne bli.

Et tiår i sammenheng

1960-tallets gullalder sto på skuldrene av tidligere generasjoner – fra pionerene på 1800-tallet via 1930-tallets storhetstid og gjenreisingen etter idrettsstreiken. Og den pekte framover: Grønningen, Ellefsæter og de andre la grunnlaget for arven som ble videreført på 1970-tallet og videre fram til dagens mesterskap. I den store tidslinjen over norsk idrettshistorie står Oslo 1966 og Grenoble 1968 som to av de viktigste milepælene – årene da Norge igjen viste seg som verdens beste vinteridrettsnasjon.