Norsk idrett på 1970-tallet

Idrettsrevolusjonen

1970-tallet var tiåret da norsk idrett for alvor ble en folkebevegelse. Fra 1965 til 1985 vokste medlemsmassen i Norges Idrettsforbund fra 430 000 til 1,6 millioner – en vekst forskere og historikere har kalt «idrettsrevolusjonen». Grunnlaget ble lagt av TRIM-kampanjen i 1967, som gjorde mosjon til noe vanlige folk drev med, ikke bare toppidrettsutøvere.

Joggebølgen som fulgte, brakte med seg massearrangementer som turrenn på ski og mosjonsløp på bena. Denne utviklingen henger tett sammen med tiårets to store internasjonale stjerner: Grete Waitz og Oddvar Brå. Begge ble forbilder for en hel generasjon – Waitz fikk til og med betydning for joggebølgen i USA.

Sapporo 1972: Brå debuterer

Vinter-OL i Sapporo i februar 1972 ble Oddvar Brås OL-debut. Norge tok 12 medaljer (2 gull, 5 sølv, 5 bronse) og ble nummer sju i nasjonsoversikten – nedgang fra gullet i Grenoble 1968. Les mer om lekene i OL 1972 i Sapporo.

Brå etablerte seg raskt som Norges dominerende langrennsløper. Sesongen 1972/73 vant han verdensrankingen – forløperen til verdenscupen – og fikk Aftenpostens gullmedalje i 1973. Han vant den uoffisielle verdenscupen igjen sesongen 1974/75, og i 1975 vant han både Holmenkollmedaljen og Olavstatuetten etter «storeslem» i de fire store skimetropolene: Leningrad, Lahti, Falun og Oslo.

Brås problem var at han sjelden traff toppformen i de store mesterskapene. Gjennom karrieren tok han 16 individuelle NM-titler i langrenn, men det store VM-gullet kom først i 1982 – med et bråk som gjorde ham folkeeie. Historien fortelles i idretten på 1980-tallet.

Innsbruck 1976: Skøytegull og kvinnelig gjennombrudd

Vinter-OL 1976 ble arrangert i Innsbruck fra 4. februar, etter at Denver måtte gi fra seg arrangementet. Norge tok 7 medaljer (3 gull, 3 sølv, 1 bronse) og ble nummer fire i oversikten – se oversikten i OL 1976 i Innsbruck.

Lisbeth Korsmos bronse på 3000 m var Norges første OL-medalje i hurtigløp på skøyter for kvinner – et symbol på tiåret. Skøytesportens lange linje fra Oscar Mathisen via Hjalmar Andersen fikk nå også en kvinnelig fortsettelse.

Kvinneidretten vokser fram

Gjennombruddet for kvinner i de fleste idretter kom nettopp på 1970-tallet – i langrenn, sykling, skiskyting og fotball. Motstanden hadde vært stor: Norge stemte imot at kvinnelangrenn skulle komme på OL-programmet i 1952, og kvinner måtte en periode delta i Holmenkollstafetten under falske navn fordi stafetten kun var åpen for menn.

Da Grete Waitz debuterte i OL i München i 1972, ble hun – tross 160 km ukentlig trening – vurdert som for svak for lange distanser. Lengste kvinnedistanse var da 1500 m. I 1974 tok hun bronse på 1500 m i EM, sitt definitive gjennombrudd, og i 1975 satte hun verdensrekord på 3000 m. Året etter fikk kvinner endelig løpe 3000 m i OL.

22. oktober 1978: Maratondebuten som forandret alt

Den 22. oktober 1978 løp Grete Waitz sitt første maraton noensinne – og vant New York Marathon med uoffisiell verdensrekord. Mer enn 11 000 løpere startet på Staten Island.

Seieren gjorde henne til verdensstjerne. Hun vant New York Marathon ni ganger (1978–1980, 1982–1986 og 1988), London to ganger (1983 og 1986) og Stockholm én gang (1988). I 1979 ble hun første kvinne under 2:30 med 2.27.33 i New York, og i 1980 satte hun sin tredje uoffisielle maraton-verdensrekord. Maraton for kvinner kom på OL-programmet i 1984, og i 1983 ble Waitz historiens første kvinnelige verdensmester i maraton.

På banen vant Waitz VM i terrengløp fem ganger og tok sju kongepokaler på rad i NM 1973–1979. Totalt vant hun 33 NM-titler i friidrett. Hun ble et forbilde for amerikanske kvinnelige løpere og fikk betydning for kvinnebevegelsen i USA – en norsk idrettsutøver har sjelden hatt større internasjonal gjennomslagskraft.

Amatøridéalet løsner

1970-tallet var også tiåret da amatørbegrepet begynte å miste grepet om norsk idrett. Den kommersielle utviklingen – sponsoratens tid – er ikke like godt dokumentert i kildene for dette tiåret, men den internasjonale utviklingen med profesjonelle serier og sponsede arrangementer presset fram det som skulle bli fullt synlig på 1980-tallet. Verdenscupen i langrenn fikk offisiell status i 1978/79, og Brå vant den sammenlagt første sesong.

Tiåret i sammenheng

Sett fra 2026 var 1970-tallet vendepunktet mellom den gamle, amatørpregede norske idretten og den moderne. Medlemsveksten fra 430 000 til 1,6 millioner, kvinneidrettens gjennombrudd, mosjonsbølgen og de to internasjonale stjernene Brå og Waitz la grunnlaget for alt som fulgte – fra 1980-tallets storhetstid til dagens toppnasjon i vinteridrett. Hele utviklingen følges i tidslinjen over norsk idrettshistorie.