Norsk idrett på 1950-tallet: Oslo-OL, Hjallis og gjenreisningen

Norsk idrett på 1950-tallet: tiåret der gjenreisningen ble gull

1950-tallet var det tiåret norsk idrett fant tilbake til seg selv etter krigen. Grunnlaget ble lagt allerede i 1946, da idrettsstreiken og okkupasjonsårene var over, og de to tidligere konkurrerende idrettsbevegelsene ble samlet i ett Norges Idrettsforbund. Seks år senere sto Norge som vertsnasjon for vinter-OL 1952 i Oslo – og ble beste nasjon med 16 medaljer.

Denne siden gir deg hele tiåret i kronologisk rekkefølge, med tallene og sammenhengene bak. Vil du se tiåret i den store sammenhengen, finner du hele oversikten i tidslinjen over norsk idrettshistorie.

Et samlet idrettsforbund – fundamentet for 1950-tallet

Norsk idrett hadde vært delt i to leirer siden 1920-tallet: Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). Sammenslutningen var planlagt allerede i 1940, men den tyske invasjonen 9. april satte alt på vent. Et fellesmøte 13. september 1940 opprettet et interimsstyre, og i 1946 var arbeidet fullført: Organisasjonen tok navnet Norges Idrettsforbund.

Dette var mer enn administrativ rydding. For Hjalmar Andersen – som vokste opp på Lademoen i Trondheim og begynte i AIF-klubben Falken som 10-åring i 1933 – betydde sammenslutningen at hele norsk skøytesport trakk i samme retning. Sammen med Sverre Farstad og Henry Wahl i den såkalte Falken-trioen bygde han opp det som skulle bli norsk skøytesports største æra, en historie du kan lese mer om i oversikten over skøytesportens historie i Norge.

Hjallis: 72 strake seire på 5000 m og 10 000 m

Gjennombruddet kom under EM i Davos i 1949, med personlig rekord 2.16,4 på 1500 m og verdensrekord 16.57,4 på 10 000 m. I 1950 vant Hjallis NM, EM og VM – og dermed begynte tre år der han var praktisk talt uslåelig: Fra 1950 til 1952 vant han alle sine 72 løp på 5000 m og 10 000 m.

I 1951 satte han verdensrekord 8.07,3 på 5000 m i Trondheim, og i 1952 forbedret han 10 000 m-verdensrekorden to ganger, siste gang til 16.32,6 i Hamar. Rekorden sto seg helt til Knut «Kuppern» Johannesen slo den med 15.46,6 under OL i Squaw Valley i 1960 – da var Hjallis allerede gått av scenen som aktiv topputøver.

Oslo-OL 1952: folkefesten som definerte tiåret

Vinter-OL 1952 ble arrangert 14.–25. februar, med skøyteløp på Bislett, nordiske skigrener i Holmenkollen og Nordmarka, alpint i Rødkleiva og Norefjell, ishockey på Dælenenga og Jordal Amfi og bobsleigh-bane fra Frognerseteren. Prinsesse Ragnhild åpnet lekene, Eigil Nansen tente den olympiske ilden, og Torbjørn Falkanger avla den olympiske ed. Det var første gang fakkelstafett ble brukt i vinterlekene – med start i Morgedal, der Sondre Norheim-tradisjonen sto sentralt i norsk skihistorie som begynte allerede på 1800-tallet.

Over 500 000 betalende tilskuere var innom lekene, derav rundt 105 000 under hopprennet i Holmenkollbakken. Holmenkollbakken hadde fått permanent tårn allerede i 1940 og ble brukt som hovedsentral for tysk flytjeneste under krigen; hopprennene var gjenopptatt fra 1946 – og fikk til OL nye tribuner, restaurant, postkontor og suvenirbutikk. For mange nordmenn var det nettopp her, i de gamle skianleggene, krigen virkelig føltes avsluttet.

Hjallis leverte høydepunktet: gull på 1500 m, 5000 m og 10 000 m, med olympiske rekorder på de to lengste distansene, foran drøye 23 000 betalende på Bislett. Han ble lekenes mestvinnende utøver og Norges største kjendis, kjent som «Kong Glad». Men gullene kom også tett i de nordiske grenene og alpint:

De 16 medaljene var ny rekord i totalt antall medaljer for én nasjon i ett vinter-OL, og Norge tangerte samtidig rekorden for antall gull. Bandy var eneste demonstrasjonssport, med bare Finland, Norge og Sverige som deltakere – en kuriositet som sier noe om hvor nordisk lekene var.

Stein Eriksen: den elegante alpinisten

Mens Hjallis dominerte på det flate, ble Stein Eriksen tiårets store alpinprofil. Gullet i storslalåm og sølvet i slalåm i Oslo var sjelden norsk alpintopplasseringer, og Eriksens teknisk rene stil gjorde ham til en internasjonal stjerne i en idrett Norge lenge hadde stått svakt i – se også oversikten over alpinhistorien i Norge.

Etter 1952: normalisering og Cortina-raset

Oslo-OL var et høydepunkt som var vanskelig å følge opp. I 1954 vant Hjallis sitt fjerde NM, men tok bare sølv i EM bak sovjetrusseren Boris Sjilkov – et varsel om at Sovjetunionen var i ferd med å overta skøytesporten. Under vinter-OL 1956 i Cortina d’Ampezzo tok Norge bare 4 medaljer (2 gull, 1 sølv, 1 bronse) og falt fra 1. til 7. plass i nasjonsoversikten. Hjallis var med på laget, men nå var de store årene over.

Fallet fra 1952 til 1956 er blant de største i norsk vinter-OL-historie, og det viser hvor mye hjemmebanen og én dominerende utøver betydde i Oslo. Du kan sammenligne alle lekene i oversikten over Norges OL-medaljer gjennom tidene.

Vanlige misforståelser om norsk idrett på 1950-tallet

En utbredt misforståelse er at Hjallis vant alt han deltok i. Han deltok uten suksess i sitt første OL, i St. Moritz 1948, og i 1947 ble han norsk juniormester som nesten 24-åring – et resultat av ekstraordinære juniorbestemmelser etter krigen. Etter 1952 var heller ikke dominansen total: EM-sølvet i 1954 og den svake innsatsen i Cortina i 1956 viser et mer sammensatt bilde.

En annen misforståelse er at Norges Idrettsforbund ble stiftet i 1946. Foreningen har røtter tilbake til 1861, da Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug ble stiftet, med navneendringer i 1893, 1910 og 1919. Det som skjedde i 1946, var sammenslutningen med Arbeidernes Idrettsforbund – at de to idrettsbevegelsene ble én. Først i 1996 ble NIF slått sammen med Norges olympiske komité.

Om fotballens amatørtid i tiåret finnes det lite dokumentert i tilgjengelige kilder, og vi holder oss derfor til det som kan belegges. Fotballhistorien for øvrig finner du i oversikten over Norges herrelandslag i fotball.

Arven fra 1950-tallet

Tiåret ga norsk idrett to ting som varte: et samlet forbund som kunne bygge bredde, og en folkefest i Holmenkollen og på Bislett som viste at idrett kunne samle et helt land. Da Knut Johannesen slo Hjallis’ verdensrekord i 1960, var 1950-tallets helter på vei ut – og 1960-tallets norske idrett sto for døra med nye navn og nye rekorder.