Birkebeinerrennet: historien fra 1932 og løyperekordene som fortsatt står

1206: ferden som ga navn til rennet

Vinteren 1206, midt i borgerkrigen, tok to birkebeinere – Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka – den to år gamle kongssønnen Håkon Håkonsson på ski over fjellet fra Gudbrandsdalen til Østerdalen. Gutten var truet av motstanderne til birkebeinerne, og at han kom i sikkerhet regnes som et vendepunkt i norsk historie: Håkon Håkonsson ble senere konge, og hans ætt la grunnlaget for det som kalles Norges gullalder på 1200-tallet.

Det er denne ferden Birkebeinerrennet minner om. Sekken hver løper bærer skal symbolisere barnet – og den skal inneholde sikkerhetsutstyr som mat, drikke og klær. I det første rennet i 1932 ble sekkevekten kontrollert ved start og mål, og mangel kunne gi diskvalifikasjon. Den gang skulle sekken veie 5,5 kg; først i 1993 ble kravet redusert til 3,5 kg.

1932: et renn blir til

Idéen kom fra skogforvalter Haakon Lie på Lillehammer, som i 1930 skrev en artikkel i Oslo Aftenavis der han tok til orde for et skirenn til minne om birkebeinerferden. To år senere, 20. mars 1932, gikk 155 menn av sted fra Rena – av 198 påmeldte. Deltakerne var delt inn i to aldersklasser, 20–32 år og over 32 år, og vinner ble Trygve Beisvåg på 4.51.40.

Traséen mellom Lillehammer og Rena ble ikke valgt tilfeldig. I et så langt renn trengte arrangørene setrer med telefonforbindelse, matstasjoner og varmestuer langs løypa – og disse fantes nettopp her. Rennet ble raskt en institusjon i norsk idrett på 1930-tallet, med vinnere som Arne Rustadstuen (to seire), Olaf Hoffsbakken (to) og Oscar Gjøslien.

Krig, snømangel og gjenreising

Rennet gikk siste gang før okkupasjonen i 1940, da Gunnar Hansveen tok sin andre seier. Under krigen ble alle renn avlyst 1941–1945, i tråd med idrettsboikotten som rammet organisert idrett i Norge. Etter frigjøringen var rennet tilbake, men i 1948 ble det avlyst på grunn av snømangel – en påminnelse om at et 54 km langt renn over fjellet alltid står og faller med vinteren.

Gjennom 1950-, 60- og 70-tallet vokste rennet fra nasjonal kuriositet til folkefest. I 1975 vant Ivar Formo, en av de store langrennsnavnene fra norsk idrett på 1970-tallet. Året etter, i 1976, fikk kvinnene egen klasse: 69 kvinner startet, og Berit Mørdre Lammedal – OL-vinner fra 1968 – ble raskeste kvinne.

Vinnere 1932–1991 (utvalg)

1983: under tre timer for første gang

I femti år lå vinnertidene godt over tre timer – Trygve Beisvågs 4.51.40 fra 1932 var måletallet de første tiårene. I 1983 brøt Per Knut Aaland barrieren med 2.51.25, en av de store milepælene i rennets historie. Aaland vant til sammen tre ganger (1983, 1990 og 1991), den siste i det siste året start og mål vekslet mellom Rena og Lillehammer.

I 1992 ble traseen fast: start på Rena, målgang på Lillehammer. Bakgrunnen var OL-utbyggingen på Lillehammer, der Håkons Hall ble tatt i bruk i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994. Året etter, i 1993, ble rennet flyttet fra søndag til lørdag – og sekkevekten kuttet fra 5,5 til 3,5 kg.

1990-tallet: Jevnes tid

Erling Jevne vant sitt første Birkebeinerrenn i 1994 og deretter seks på rad fra 1996 til 2001 – til sammen syv seire, som fortsatt er rekord blant menn. Ingen annen løper har dominert rennet slik. Blant kvinner var det Anita Moen som satte standarden: Hun vant fire ganger på rad (1998–2001) og satte kvinnerekord med 3.03.21 i 1998.

Denne perioden falt sammen med det norske langrennsbølgen rundt Lillehammer-OL, der utøvere som Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang gjorde langrenn til nasjonalsport igjen. Birkebeinerrennet profitterte på interessen, med flere tusen deltakere hvert år – historien om rennet henger tett sammen med langrennets historie i Norge for øvrig.

2000-tallet: avlysninger og rekordføre

Rennet har blitt avlyst flere ganger i nyere tid: i 2007 og 2014 på grunn av sterk vind, og i 2020 og 2021 på grunn av covid-19-pandemien. Avlysningene viser hvor sårbart et renn over kupert fjellterreng er – vinden over de høyeste partiene kan gjøre løypa farlig.

I 2008 var føret derimot rekordraskt: Stanislav Řezáč vant på 2.24.33, og Hilde Gjermundshaug Pedersen vant kvinneklassen på 2.52.04. Ingen av disse tidene er likevel rennets offisielle løyperekorder – det er 2015-tidene som gjelder.

2015: året rekordene ble satt

Mars 2015 leverte et av tidenes raskeste renn. Therese Johaug gikk inn til 2.41.46,6 – fortsatt gjeldende løyperekord for kvinner – og Petter Eliassen vant på 2.19.28,3, som fortsatt står som herrenes løyperekord per oktober 2026. Eliassen ble også den første vinneren på blanke ski, et teknisk kuriosum som markerer hvor raskt føret var.

Johaug, en av Norges mestvinnende langrennsløpere gjennom tidene, sto for den ene av de to rekordtidene. Mer om karrieren hennes finnes i oversikten over Therese Johaug.

Milepæler og rekorder

Løypa: 54 km og rundt 1 000 meter stigning

Rennet starter på Tingstadjordet på Rena, 280 meter over havet, og avsluttes på Birkebeineren skistadion i Lillehammer, 490 meter over havet. Mellom disse ligger et terreng som stiger jevnt forbi Skramstadsetra (9 km, 640 moh.) og Dølfjellet (13 km, 820 moh.), med tunge stigninger opp til Midtfjellet, 910 moh. etter 34 km, før Sjusjøen og utforkjøringer mot mål. Total høydestigning er rundt 1 000 meter.

Det er denne kombinasjonen – lengde, kupert terreng og sekk – som gjør rennet til en av de mest krevende én-dagsprøvene på ski. Aldersgrensen for hovedrennet er 16 år, og arrangementet inngår i dag i Birkebeinerarrangementene, med blant annet Inga-låmi, HalvBirken, StafettBirken, FredagsBirken, UngdomsBirken og BarneBirken rundt selve hovedrennet.

Mestvinnende og mest trofaste

Rekordlistene er korte og tydelige: Erling Jevne har syv seire blant menn, ingen andre kommer i nærheten. Blant kvinner deler Anita Moen (1998–2001) og sveitsiske Seraina Boner (2012–2016) rekorden med fire seire hver – Boner tok sin fjerde i 2016.

En egen kategori av utholdenhet representerer Oddbjørg Haakensveen, som tok merket i samtlige 38 avviklede renn med kvinneklasse siden 1976. Det er en påminnelse om at Birkebeinerrennet for de fleste ikke handler om å vinne, men om å komme seg gjennom – akkurat som birkebeinerne gjorde i 1206.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at rennet alltid har gått fra Rena til Lillehammer. Fram til 1991 vekslet faktisk start og mål mellom de to stedene år om annet. En annen er at sekken alltid har veid 3,5 kg – den veide 5,5 kg helt fra 1932 til 1992. Og til slutt: Tidene fra 2008 (2.24.33) er raskere enn det mange tror er rekorden, men det er 2015-tidene som står som løyperekordene. Kilder oppgir også at dagens minimumskrav kan være satt til 2 kg, men dette er ikke bekreftet med dato og tas derfor med forbehold.

For den som vil sammenligne med de andre store langrennsprøvene, gir oversiktene over norske vinnere i Vasaloppet og Holmenkollens historie et fullstendig bilde av de klassiske rennene i norsk vintersport.