Egil «Drillo» Olsen – mannen som tok Norge til VM

Hvem er Egil «Drillo» Olsen?

Egil Olsen, født 22. april 1942 i Sellebakk ved Fredrikstad, er Norges mest meritterte herrelandslagstrener i fotball gjennom tidene. Han tok over et middelmådig landslag i 1990 og forvandlet det til et lag som kvalifiserte seg til VM i 1994 og 1998 – landets første VM-deltakelser siden 1938 – og nådde 2.-plass på FIFA-rangeringen i 1993 og 1995.

Kallenavnet «Drillo» fikk han som spiller i Vålerenga i 1964, på grunn av sin dribledyktighet. Som spiller var han aldri noen stjerne: 16 A-landskamper og null mål i perioden 1964–1971. Det er som trener og tenker han har satt varige spor.

Spillerkarrieren

Olsen debuterte for Østsiden i 1958 og spilte der til 1963. Deretter fulgte opphold i Vålerenga (1964), Sarpsborg (1965), igjen Vålerenga (1966–1967) og Sarpsborg (1968–1971), før han avsluttet som spillende trener i Frigg (1972–1974) og Hasle-Løren (1975).

Trenerkarrieren: fra Frigg til landslaget

Olsen var en pioner. Han var den første som tok norsk fotball opp på et vitenskapelig nivå, og den første landslagstreneren i verden som systematisk brukte dataanalyser av kamper i forberedelsene til landskamper. Grunnlaget ble lagt i 1974, da han avla embetseksamen i idrett ved Norges idrettshøgskole og skrev stipendiatoppgaven «Scoringer i fotball 1974». I 1982 ble han førsteamanuensis ved NIH.

Etter år som spillende trener i Frigg og Hasle-Løren, og opphold i Østsiden og Fossum, ansatte Norges Fotballforbund ham som U21-trener i 1979 – en post han hadde til 1985. Deretter fulgte Lyn (1985–1988), der han førte klubben fra 3. til 2. divisjon, og én sesong i Aalesund i 1989. Olsen var også en av initiativtakerne til Norsk Fotballtrenerforening, stiftet 9. november 1986.

Drillo-fotballen: hva gikk ut på den?

Olsens spillekonsept bygde på kontringsfotball, gjennombruddspill, soneforsvar og begrepet «å være best uten ball». Ideene var omstridte i fotball-Norge på starten av 1990-tallet, men resultatene ga ham rett. Et av de mest omdiskuterte grepene var bruken av Jostein Flo som målvinkel- og flankespiller – et brudd med den etablerte tenkningen om at kantspillere skulle være små, raske driblere.

Debuten som A-landslagstrener kom 31. oktober 1990, etter Ingvar Stadheim, med 6–1 mot Kamerun på Ullevaal. Allerede 5. juni 1991 slo Norge Italia 2–1 på Ullevaal i EM-kvalifiseringen. Under kvalifiseringen til VM 1994 fulgte seire over både England (2–0) og Nederland (2–1) på Ullevaal, og Norge kvalifiserte seg til sitt første VM siden 1938. Landslaget fikk Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» for kvalifiseringen 1991–93 – eneste gang prisen er gitt til et helt lag.

I VM i USA i 1994 vant Norge 1–0 over Mexico, tapte 0–1 mot Italia og spilte 0–0 mot Irland – og røk ut av gruppespillet på minste mulige margin. Les mer om turneringen i Norge i VM 1994.

1998: Brasil og slutten på gullalderen

VM i Frankrike 1998 ble Olsens fineste time. 23. juni 1998 slo Norge Brasil 2–1 på Stade Vélodrome i Marseille, etter straffescorer av Kjetil Rekdal og med innbytter Jostein Flo sentral i spillet. Norge har aldri tapt mot Brasil, og seieren regnes som en av de største i norsk fotballhistorie. Fire dager senere, 27. juni, tapte Norge 0–1 mot Italia i åttendedelsfinalen, og Olsen ga seg som landslagstrener etter 88 kamper. Se hele forløpet i Norge i VM 1998.

Statistikken fra første periode som landslagstrener er den beste noen norsk landslagssjef har levert: 88 kamper, 46 seire, 26 uavgjort og 16 tap, med målforskjellen 168–63.

Etter landslaget: Vålerenga, Wimbledon, Irak

Høsten 1998 hentet Vålerenga Olsen inn som redningsmann. Han vant 7 av 9 kamper og reddet plassen i eliteserien, snudde 0–3 til 3–3 borte mot Beşiktaş og tok klubben til kvartfinale i cupvinnercupen. I juni 1999 ble han manager for Wimbledon i Premier League – den første norske manageren i det engelske toppsjiktet. Oppholdet endte dårlig: etter åtte strake tap ble han sparket i 2000, med totalt 7 seire, 11 uavgjort og 18 tap. Wimbledon rykket senere ned.

Etter perioder med Norge G19 (2002–2003), Fredrikstad (2004–2005, med 11.-plass i 2005) og en jobb som video- og analysesjef i Vålerenga i 2006, ble han i september 2007 landslagstrener for Irak på en treårskontrakt. Irak sa ham opp uten varsel 24. februar 2008. I 2008 trente han dessuten «nerdelaget» FK Zebra i et realityprogram.

Comebacket 2009–2013

Da Åge Hareide gikk av i januar 2009, returnerte Olsen som norsk landslagstrener – 14. januar 2009. Comebackkampen 11. februar 2009 ble historisk: Norge vant 1–0 borte mot Tyskland i Düsseldorf, landets første seier over Tyskland siden 1936. Under Olsen steg Norge fra nr. 59 på FIFA-rangeringen i 2009 til nr. 11 i 2011.

Kvalifiseringen til VM 2014 ble imidlertid for tung, og 27. september 2013 ga Olsen seg etter tap mot Sveits. Per-Mathias Høgmo overtok. En kort periode i Lyn i 2014 avsluttet en over 40 år lang trenerkarriere. Til sammen hadde Olsen 137 landslagskamper som trener: 71 seire, 34 uavgjort og 32 tap. (Merk: kildene varierer noe; fotballtreneren.no oppgir 140 kamper, men SNL-tallet 137 brukes her.)

Betydning for norsk fotball

Olsens betydning er vanskelig å overdrive. Han lærte opp en hel fotballnasjon i moderne fotball med begreper som «å være best uten ball», gjennombruddspill og soneforsvar, og viste at et lite land kunne slå stornasjoner med et gjennomtenkt konsept. Seieren over Brasil i 1998 og de to VM-kvalifiseringene står som hovedverkene, og 1990-tallet regnes som norsk herrefotballs gullalder – en periode du kan lese mer om i historien om Norges herrelandslag og i norsk idrett på 1990-tallet.

Olsen var også politisk engasjert på venstresiden (AKP(m-l), senere RV/Rødt), noe som gjorde ham omstridt; det er spekulert i om politikken holdt ham utenfor landslaget på 1960-tallet. Utenfor fotballen er han kjent for omfattende geografikunnskap, har hatt quizspalte i Dagbladet og gitt ut flere quiz- og faktabøker. Hans karakteristiske gummistøvler («pælene») er utstilt på FIFA-museet i Zürich.

Utmerkelser

• Kniksens hederspris (1992)
• Årets Kniksen (1993)
• NIVs Ærespris (1995)
• Østfold fylkes kulturpris (1997)
• NFTs hederstegn (2014)
• Idrettsgallaens hederspris (2018)
• Norske Sportsjournalisters Forbunds ærespris (2025)

I 1995 brukte Olsen en av sine tre stemmer til å nominere Hege Riise til FIFA World Player of the Year – første gang en kvinne ble nominert. Et annet lite kjent trekk: i 1990 var han trener for Norges OL-landslag, i praksis U23.