Ingrid Kristiansen – verdens beste langdistanseløper på 1980-tallet

Fra langrennsløper til verdensrekordholder

Ingrid Kristiansen ble født i Trondheim 21. mars 1956, og hennes idrettslige utgangspunkt var like mye ski som løp. Som junior ble hun europamester i stafett i langrenn i 1974, og i 1978 deltok hun i ski-VM i Lahtis med 21.-plass på 5 km. Hun hadde også åtte NM-gull i stafett i langrenn. Denne bakgrunnen ga henne en utholdenhetsbase få konkurrenter kunne matche, og kombinasjonen av de to idrettene gjorde at hun i 1992 fikk Egebergs Ærespris.

I friidrett tok hun sin første NM-medalje allerede i 1971 – sølv på 1500 m som 15-åring – og sitt første NM-gull i 1977, da hun vant 3000 m på Lillehammer 20 sekunder foran nestemann. Hun løp for IL i BUL, etter tidligere år i Freidig og Skjalg. Gjennom karrieren samlet hun rundt 23–24 individuelle NM-titler i friidrett (kildene varierer litt i oppgitte tall), et nivå som plasserer henne blant de mestvinnende i norsk friidrettshistorie.

Verdensrekordene på Bislett

1984 var året da alt forandret seg. Den 28. juni 1984 løp hun 5000 m på 14:58,89 på Bislett og ble den første kvinnen i verden under 15 minutter på distansen. Bare noen uker tidligere hadde hun vunnet London Marathon, og i det første olympiske kvinnemaratonet i historien, i Los Angeles samme sommer, ble hun nummer fire. At en løper kunne hevde seg i toppen både på banen og på asfalten, var noe helt nytt i kvinneløpingen.

1985 ble hennes store rekordår. Den 21. april satte hun verdensrekord på maraton med 2:21:06 i London – en tid som stod som verdensrekord i 13 år. Den 27. juli ble hun første kvinne under 31 minutter på 10 000 m med 30:59,42 på Bislett. I 1986 forbedret hun 10 000 m-rekorden sin til 30:13,74 – nesten 46 sekunder raskere – og 5. august 1986 satte hun 5000 m-rekorden 14:37,33 i Stockholm. Dermed holdt hun samtidig verdensrekordene på 5000 m, 10 000 m og maraton. Rekordene sto seg lenge: 5000 m-rekorden varte til 1995, 10 000 m-rekorden til 1993.

Mesterskapene: EM-gull, VM-gull og OL-skuffelsen

Hennes første internasjonale mesterskapsmedalje kom i 1980 med bronse på 3000 m i spesialmesterskapet i Sittard. I EM i 1982 tok hun bronse på maraton. Høydepunktet kom i 1986, da hun vant EM-gull på 10 000 m på tiden 30:23,3 – nesten 40 sekunder foran nestemann. Året etter, i 1987, vant hun det første VM-gullet noensinne på 10 000 m for kvinner, i Roma, tross en skade. Samme år vant hun også VM i terrengløp, og ble dermed den første utøveren med VM-titler på bane, landevei og terreng.

OL ble likevel aldri hennes arena. I Los Angeles i 1984 ble hun nummer fire i maraton, og i Seoul i 1988 brøt hun 10 000 m-finalen som stor favoritt etter syv runder – det viste seg at hun hadde et brudd i foten. Dermed står hennes mesterskapsmeritter fra EM og VM som de viktigste, mens Norges sommer-OL-historie måtte vente på andre navn for de store friidrettsmedaljene.

Maratondronningen

På landeveien var hun i en liga for seg. Hun vant 14 av 26 maratonløp i løpet av karrieren, og vant alle de store bymaratonene: New York, Chicago, Boston, London og Houston. Hun vant London Marathon fire ganger, sist i 1988 på 2:25:41. I 1989 vant hun både Boston (2:24:33) og New York City Marathon (2:25:30) – hennes siste maratonseire. Hun la opp som aktiv utøver i 1993, etter å ha trappet ned konkurransene fra omkring 1990.

En kuriositet fra rekordlisten: I 1987 løp hun halvmaraton i Sandnes på 1:06:40, en tid som ville vært verdensrekord, men den ble ikke godkjent på grunn av en målefeil på løypen. Hennes offisielle personlige rekordliste strekker seg fra 800 m (2:09,7) til maraton (2:21:06) – en spennvidde som viser hvor komplett en løper hun var.

Betydningen for norsk idrett

Ingrid Kristiansen og Grete Waitz gjorde på 1980-tallet norsk kvinneløping verdenskjent, på hver sin måte: Waitz gjennom New York-seirene, Kristiansen gjennom verdensrekordene på bane. Sammen la de grunnlaget for den posisjon norske kvinnelige utholdenhetsutøvere har hatt siden, fra langrennsløperne til dagens mellom- og langdistanseløpere. Kristiansens trening og rekorder var også med på å flytte grensene for hva som ble ansett mulig i kvinneløping internasjonalt – hennes maratonrekord på 2:21:06 fra 1985 var i sin tid et stort sprang fremover.

Hun fikk en rekke av norsk idretts høyeste utmerkelser: Olavstatuetten (1981), Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris (1984), Kongepokal og Aftenpostens gullmedalje (1985), Sportsjournalistenes statuett som årets idrettsnavn (1986/1987) og Egebergs Ærespris (1992). Etter karrieren har hun bidratt i idrettens styrende organer, blant annet som styremedlem i Antidoping Norge fra 2005 til 2013. Plassert i norsk idrettshistorie på 1980-tallet står hun som en av tiårets aller største norske utøvere, uansett idrett – og i norsk friidretts historie er hun fortsatt, per oktober 2026, den norske utøveren som har holdt verdensrekorder på flest distanser samtidig – 5000 m, 10 000 m og maraton.

Vanlige misforståelser

En del kilder oppgir hennes 5000 m-rekord fra 1986 som 14:37,89, men rekordlistene og norske kilder bekrefter 14:37,33 som korrekt tid. Tilsvarende finnes 10 000 m-tiden fra 1986 oppgitt både som 30:13,3 og 30:13,74 – sistnevnte er den mest brukte. En annen misforståelse er at hun aldri vant OL-medalje; det stemmer, men hun var nær i Los Angeles i 1984 med fjerdeplassen i det første olympiske kvinnemaratonet. Og hun var ikke «bare» løper: Hun var internasjonal langrennsløper før hun satset fullt på friidrett, med ski-VM-deltakelse i 1978 på meritlisten.