Kjetil André Aamodt – Norges mestvinnende alpinist gjennom tidene

Hvem er Kjetil André Aamodt?

Kjetil André Aamodt er den mestvinnende alpinisten i OL-historien. Mellom 1992 og 2006 tok han åtte OL-medaljer – fire gull, to sølv og to bronse – og sammen med tolv VM-medaljer endte han på 20 mesterskapsmedaljer, flere enn noen annen alpinist. Han vant OL-gull i tre forskjellige leker og i to forskjellige øvelser, og han er en av kun fem mannlige alpinister med verdenscupseire i alle fem disipliner.

Han var flaggbæreren i det som ofte kalles norsk alpints gullgenerasjon på 1990-tallet, sammen med Lasse Kjus. Der Stein Eriksen la grunnlaget for norsk alpint på 1950-tallet, ble Aamodt og Kjus de som for alvor gjorde Norge til en alpinnasjon på herresiden. Historien fram til dette gjennombruddet kan du lese mer om i alpint historie Norge.

Karrieretidslinjen: fra juniorstjerne til OL-rekord

Aamodt ble født 2. september 1971 i Oslo, som sønn av Finn Aamodt, tidligere landslagstrener i alpint. Han representerte Nordstrand IF. Allerede i junior-VM i 1990 viste han omfanget av talentet: gull i utfor, super-G og kombinasjon, sølv i storslalåm og slalåm.

Som første års senior i 1991 tok han VM-sølv i super-G i Saalbach. Vinteren etter, i OL i Albertville 1992, vant han super-G-gullet som 20-åring – nest yngste mannlige OL-vinner i alpint noensinne – og la i tillegg bronse i storslalåm til samlingen. Norge tok 20 medaljer i de lekene, og Aamodt sto for to av dem.

VM i Morioka i februar 1993 ble hans beste mesterskap rent antall gull: han ble verdensmester i både slalåm og storslalåm og tok sølv i kombinasjonen. Samme sesong vant han super-G-cupen og storslalåmcupen i verdenscupen, og han fikk sin første kongepokal.

Lillehammer 1994: fire hundredeler fra gull

På Lillehammer i 1994 fikk Aamodt oppleve begge sider av toppidretten. I utforrennet tapte han gullet med fire hundredeler – et av de tetteste OL-rennene i alpint noensinne – og måtte nøye seg med sølv. Han tok også sølv i kombinasjonen og bronse i super-G, og endte med tre medaljer fra hjemme-OL. Sesongen ble likevel kronet med det største trofeet: sammenlagtseier i verdenscupen 1993/94, hans eneste sammenlagtseier.

Kombinasjonskongen

Etter Lillehammer etablerte Aamodt seg som verdens beste i kombinasjonen, øvelsen som krever både utfor- og slalåmferdigheter. Han vant VM-gull i øvelsen i Sestriere 1997, Vail 1999 og St. Anton 2001 – tre strake VM-titler. I tillegg vant han kombinasjonscupen i verdenscupen fem ganger. Denne allsidigheten var hans varemerke: 21 verdenscupseire fordelt på alle fem disipliner, med åtte i kombinasjon som største post.

OL i Nagano 1998 ble et mellomspill uten medaljer – beste resultat var femteplass i super-G. Men i Salt Lake City i 2002 var han tilbake på topp: gull i både super-G og kombinasjon, ti år etter sitt første OL-gull.

Torino 2006: det fjerde gullet

Høsten 2003 brakk Aamodt høyre ankel i storslalåmtrening i Sölden og mistet hele sesongen. Mange regnet ham som ferdig som toppkjører. I stedet kom han tilbake og vant super-G-gullet i OL i Torino i 2006, 34 år gammel. Med det ble han første mannlige alpinist med fire OL-gull. Han pådro seg en kneskade i utforrennet i de samme lekene og sto over kombinasjonen.

6. januar 2007 kunngjorde han karriereslutt direkte på TV under Idrettsgallaen, der han samme kveld ble kåret til Årets mannlige utøver og Årets navn. Han mottok også Utøvernes pris og hedersprisen.

Medaljene i oversikt

Aamodts åtte OL-medaljer fordeler seg slik:

De tolv VM-medaljene, med fem gull, fordeler seg slik:

Verdenscupen og statistikken

I verdenscupen vant Aamodt 21 renn i perioden 1992–2003: åtte i kombinasjon, seks i storslalåm, fem i super-G, én i utfor og én i slalåm. Han vant sammenlagt i 1993/94 og hadde fem andreplasser i totalstillingen. I 1999/2000 vant han slalåmcupen.

Statistikken underbygger hvor lenge han var i toppen: 231 verdenscupplasseringer blant de ti beste, ni flere enn Benjamin Raich, som er nestemann på den listen. Han ledet Marathon World Cup-rankingen (13 252 poeng, 1989–2006) i nesten seks år, inntil Raich passerte ham 14. mars 2012. I nasjonal sammenheng holder han rekorden med 22 NM-titler i perioden 1990–2005.

Hvorfor betydde Aamodt så mye for norsk idrett?

Norge var på 1990-tallet i ferd med å bli en enda bredere vintersportsnasjon enn tidligere, og Aamodt var sentral i den utviklingen – sammen med Bjørn Dæhlie på ski og Ole Einar Bjørndalen i skiskyting. Mens Norge dominerte langrenn, viste Aamodt og Kjus at landet også kunne hevde seg mot alpinnasjonene Sveits, Østerrike og Italia. Du kan lese mer om tiåret som forandret norsk idrett i norsk idrett 1990-tallet.

Hans fire OL-gull plasserer ham blant de mestvinnende norske OL-utøverne gjennom tidene, en oversikt du finner i mestvinnende OL-utøvere fra Norge og i oversikten over alle norske OL-gull. Etter ham har Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud videreført tradisjonen med norske super-G-gull, men ingen har passert Aamodts totale medaljeregning.

Etter karrieren

Aamodt har holdt seg tett på idretten etter 2007. Han har arbeidet som ekspertkommentator – per oktober 2026 hos Viaplay – og var i 2010 programleder for «Hvem kan slå Aamodt og Kjus?» på TVNorge sammen med Lasse Kjus. Han driver skirennleir i Gaustablikk og holder foredrag. I 2007 ble han utnevnt til UNICEF-ambassadør, og i 2015 ble han innvalgt i International Ski Racing Hall of Fame.

Per 2026 jobber han med å etablere et norsk skimerke for verdenscupkjørere. Målet om norsk deltakelse i OL i Cortina 2026 er forskjøvet; nå er håpet en norsk utøver på norske ski i VM i Narvik i 2029. Han har selv anslått et budsjettbehov på rundt fem millioner kroner for å drifte én til to løpere. Prosjektet er basert på hans egne uttalelser, og detaljene kan endres underveis.

En kuriositet fra medaljehistorien

I august 2003 ble 19 av Aamodts OL- og VM-medaljer stjålet fra en safe i farens hjem. Saken fikk en uventet avslutning: medaljene ble returnert via en anonym hjelper på internett. For en utøver hvis karriere handler om å samle flere mesterskapsmedaljer enn noen annen alpinist, var det en passende slutt på historien.