Norsk idrett på 1990-tallet: Vitenskapen som løftet Norge til toppen

Tiåret der norsk idrett ble vitenskapeliggjort

1990-tallet skiller seg fra alle tidligere tiår i norsk idrettshistorie ved én ting: systematikken. Egil «Drillo» Olsen var den første landslagstreneren i verden som systematisk brukte dataanalyser av fotballkamper i forberedelsene til landskamper, og Nils Arne Eggen bygde Rosenborg på samme type gjennomtenkte treningsprinsipper. Samme trend spredte seg til vinteridretten gjennom Olympiatoppen. Resultatene kom raskt: to VM-deltakelser for fotballandslaget, tre vinter-OL på rad med 20 eller flere norske medaljer, og en Mesterliga-kvartfinale for Rosenborg.

Hvis du vil se hvordan tiåret sto i kontrast til 1980-tallets mer beskjedne resultater, er oversikten over norsk idrett på 1980-tallet et godt utgangspunkt. Hele rekken av tiår finner du i den store tidslinjen over norsk idrettshistorie.

Drillo og landslaget: fra middelmådig til nr. 2 i verden

Da Egil Olsen tok over herrelandslaget i 1990, var Norge et lag som sjelden slo de store nasjonene. Åtte år senere hadde samme lag 88 landskamper med 46 seirer, 26 uavgjort og bare 16 tap, med målforskjell 168–63. Bare tre av 36 hjemmekamper endte med tap, og Ullevaal stadion fikk rykte som en av Europas vanskeligste bortebaner. I 1993 og igjen i 1995 rangeres Norge som nummer 2 i verden på FIFA-rankingen.

Vendepunktet kom i VM-kvalifiseringen til 1994. Norge vant gruppe 2 – med Nederland, England, Polen, Tyrkia og San Marino – med 7 seirer, 2 uavgjort og 1 tap. Underveis slo Norge England 2–0 og Nederland 2–1 på hjemmebane. Det var Norges første VM-kvalifisering siden 1938, hele 56 år etter. Les mer om dette i gjennomgangen av Norge i VM 1994.

Selve VM i USA i 1994 ble en blanding. Norge slo Mexico 1–0, men gikk ut i gruppespillet på målforskjell – i en gruppe der alle fire lag endte på fire poeng, en av de jevneste gruppene i VM-historien. Les mer om herrelandslagets historie for den lange linjen.

Norge–Brasil 1998: Drillos mesterverk

Fire år senere var Norge tilbake i VM, og 23. juni 1998 kom det som mange fortsatt regner som norsk fotballs største seier: Norge slo Brasil 2–1 på Stade Vélodrome i Marseille, foran 60 000 tilskuere. Tore André Flo scoret målet som holdt Norge i kampen, og Kjetil Rekdal avgjorde fra straffepunktet. Drillos taktiske grep – blant annet å sende inn Jostein Flo – bidro til snuoperasjonen.

Norge gikk videre til åttendedelsfinale, der Italia ble for sterke. Etter turneringen ga Egil Olsen seg som landslagssjef, og statistikken fra hans åtte år taler for seg selv:

Seierens detaljer står i artikkelen om Norge–Brasil i VM 1998, og mer om mannen bak finner du i portrettet av Egil «Drillo» Olsen.

Rosenborg og «Mirakelet i Milano»

Mens landslaget slo Brasil, gjorde Rosenborg det samme mot storklubber på klubbnivå. Under Nils Arne Eggen kvalifiserte klubben seg til Mesterligaen seks sesonger på rad i løpet av 1990-tallet. Høydepunktet kom i 1996, da Rosenborg slo AC Milan på bortebane og gikk til kvartfinale – resultatet fikk raskt kallenavnet «Mirakelet i Milano». Rosenborgs historie i denne perioden er grundigere dekket i klubbens historieoversikt.

Lillehammer 1994: Norges største vinter-OL

Etter 20 medaljer i Albertville i 1992 (9–6–5, tredje beste nasjon), var Norge vertsnasjon for første gang siden Oslo i 1952. Vinter-OL 1994 ble åpnet 12. februar av kong Harald V, med olympisk ild tent av Haakon Magnus, og Bjørn Dæhlie som flaggbærer. Totalt deltok 88 norske utøvere – 68 menn og 20 kvinner – i ti sporter.

Lekene ble historiske også utenfor Norge: Det var det første vinter-OL som ikke ble arrangert samme år som et sommer-OL, og det første med direkte resultatformidling via Internett. Norge endte med 26 medaljer (10–11–5) – flest av alle nasjoner totalt, men to gull færre enn Russland, som vant medaljeoversikten med 11 gull.

De største enkeltresultatene sto Johann Olav Koss for. I Vikingskipet på Hamar vant han 1500 m, 5000 m og 10 000 m – og satte verdensrekord i alle tre distansene. Espen Bredesen, som to år tidligere var blitt omtalt som «taperen i Albertville», tok gull i normalbakken foran Lasse Ottesen og sølv i storbakken. Fred Børre Lundberg vant individuelt gull i kombinert, og Stine Lise Hattestad vant kulekjøring – Norges første individuelle kvinnelige gull siden Bjørg Eva Jensen i 1980.

Norges gullmedaljer på Lillehammer

Bak gullene sto også sølvmedaljører som Kjetil André Aamodt (utfor og alpin kombinasjon), Vegard Ulvang og resten av langrennsstafettlaget, samt Bjarte Engen Vik i kombinert. Dæhlie og Koss ble tiårets store norske vinterprofiler – mer om dem i Dæhlie-profilen og Koss-profilen.

Nagano 1998: Nivået ble holdt

Tiåret ble avrundet med nok et sterkt vinter-OL: 25 medaljer (10–10–5) i Nagano, nok en gang nest beste nasjon. At Norge holdt et slikt nivå i tre vinter-OL på rad – 20, 26 og 25 medaljer – viser at Lillehammer ikke var et engangstilfelle, men resultatet av et system. Hele oversikten finner du i Norges OL-historie.

Vanlige misforståelser om 1990-tallet

En utbredt misforståelse er at Norge vant medaljeoversikten på Lillehammer. Russland tok flest gull (11 mot Norges 10), mens Norge tok flest medaljer totalt (26) og ble nest beste nasjon. En annen er at Brasil-seieren i 1998 var Drillos eneste store øyeblikk – i realiteten var den kronen på åtte år med resultater, inkludert to VM-kvalifiseringer og verdensrangering som nummer 2.

Etter 1998 overtok en ny generasjon både i fotball og i vinteridrett. Hvordan det gikk videre, kan du lese i oversikten over norsk idrett på 2000-tallet.