Skiidrettens pionertid i Norge (1767–1899)

Da skiidrett ble norsk idrett

Norsk skiidrett vokste fram i tre trinn: først som militær disiplin på 1700-tallet, deretter som sivile folkerenn fra 1840-årene, og til slutt som organisert idrett med klubber, forbund og faste rennsteder i siste tredjedel av 1800-tallet. Da Holmenkollrennet ble arrangert for første gang i 1892, var grunnlaget lagt for alt det som skulle følge – fra Norges fire gull i Chamonix i 1924 til dagens langrenn og hopp.

Militære skirenn: Den første konkurransen

De første kjente vinteridrettskonkurransene i Norge var militære skirenn i 1760-årene. I 1767 utstedte den dansk-norske hæren et konkurransereglement for skikonkurranse med skyting, der førstepremien var på hele 20 riksdaler. Kombinasjonen av løping og skyting peker framover mot dagens skiskyting.

Skiløperkorpset ble satt inn i kamp i 1808, blant annet i slaget ved Trangen. Men da vinterøvelsene ble avskaffet i 1814, forsvant grunnlaget for korpset, som i praksis var nedlagt i 1826. Skiidretten måtte finne nye veier – og det gjorde den, nå som sivil folkeaktivitet.

Sivile renn og de første klubbene

De første kjente sivile skirennene ble arrangert i Tromsø i 1843. I 1862 var det kommet i gang årlige renn over hele landet – i Trysil, Trondheim, Kristiansand og Telemark. Samme år som den sivile idretten spredte seg, kom organiseringen: Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaapenbruk ble stiftet i Oslo 15. mars 1861, som forløper til Norges Idrettsforbund. Bare to måneder senere, 20. mai 1861, ble Trysil Skytte- og Skiløberforening – Trysilgutten – stiftet, og den regnes som verdens eldste skiklubb.

Trondhjems Skiløberforening og Christiania Skiklub fulgte i 1877 (stiftelsesåret for Christiania Skiklub oppgis også som 1878 i enkelte kilder). Bærums Skiklub kom 19. desember 1885, og i 1897 ble Skiklubben Starkad stiftet, husket for tidsskriftet Starkad som kom ut 1898–1903.

Sondre Norheim og telemarksskien

Ingen enkeltperson betydde mer for skiidrettens gjennombrudd enn Sondre Norheim (1825–1897) fra Morgedal i Telemark. I 1868 vant han skirennet på Iversløkken ved Gamle Aker kirke i Oslo, og han vekket oppsikt både med utstyret og svingteknikken sin. Norheim utviklet skibindinger som festet rundt hælen, og telemarksskien med innsvungne sider – en treski som i form er svært lik en moderne slalåmski.

Norheim emigrerte med familien til USA i 1884 og døde i Nord-Dakota 9. mars 1897. Morgedal har senere blitt kalt «skisportens vugge», men SNL karakteriserer denne betegnelsen som noe overdrevet – Telemark var viktig for utviklingen, særlig av de alpine grenene, men skiidretten hadde mange arnesteder.

Arven levde videre i teknikk og terminologi. Svingen med parallelle ski fikk i 1901 navnet «christianiasving» etter hovedstaden, og en variant av den kalles internasjonalt «christie». Ordet «slalåm» – opprinnelig norsk – kom på trykk for første gang i 1879, i bladet Fædrelandet, og er siden gått inn i internasjonal skiterminologi.

Husebyrennet og Holmenkollen

Christiania Skiklub arrangerte det første Husebyrennet i 1879, og det andre fulgte i 1881. I 1883 tok klubben initiativ til Foreningen til Ski-Idrettens Fremme – Skiforeningen – som overtok rennene. Husebyrennet innførte «svingrenn» i 1886, en øvelse som tilsvarer slalåm.

Det store skiftet kom i 1892, da Skiforeningen anla Holmenkollbakken og flyttet rennene dit. Lengste hopp i det første hopprennet var 21,5 meter – beskjedne tall etter dagens målestokk, men begynnelsen på det som skulle bli Norges viktigste vinteridrettsarrangement. Fra 1890 og fram til rundt 1930 dominerte kombinerte renn – hopp og langrenn i samme konkurranse – før spesialiseringen delte idretten i likestilte grener. Denne utviklingen ser du nærmere i historien om kombinert.

Utstyret, utstillingene og Huitfeldt

Skiteknikken ble ikke bare utviklet på bakken. Fra 1880-årene ble det arrangert skiutstillinger i Oslo med premiering av skityper fra hele landet – en viktig drivkraft for utviklingen av utstyret. I 1896 ble Fritz Huitfeldts skimodell, bygd på telemarksskien, normgivende for skiutviklingen.

Veien videre mot organisert toppidrett

Århundret som begynte med militært reglement, endte med et organisert idrettsliv. Norges Skiforbund ble stiftet i 1908, og i 1910 ble den internasjonale skikommisjonen dannet i Oslo – en forløper til FIS, som ble stiftet i 1924. Samme år sto Norge øverst i medaljeoversikten i de første vinterlekene i Chamonix med 17 medaljer, fire av dem gull. Pionertiden på 1800-tallet var forvandlet til et internasjonalt gjennombrudd, en utvikling du kan følge videre i norsk idrett 1900–1919 og i hele oversikten over norsk idrettshistorie.

Vanlige misforståelser

• «Morgedal er skisportens vugge» – en noe overdrevet betegnelse ifølge SNL. Telemark var viktig, men skiidretten hadde røtter flere steder.
• «Slalåm er et internasjonalt ord» – det er tvert imot et opprinnelig norsk ord, først på trykk i 1879.
• «De første rennene var sivile» – de første kjente konkurransene var militære, med skyting, fra 1760-årene.
• «Alpin idrett kom utenfra» – de første kjente slalåmkonkurransene ble trolig arrangert i Telemark i 1870-årene, i forbindelse med hopprenn. Datamaterialet her er usikkert, men den norske tilknytningen er tydelig.