Norsk sjakkhistorie: fra Simen Agdestein til Magnus Carlsen og Tromsø-OL

Sjakkens vei til Norge

Sjakk er et brettspill for to spillere på et 8×8-brett med 64 felter, der målet er å sette motstanderens konge sjakk matt. Spillet antas å ha oppstått i Asia – muligens i Kina, India eller Persia – mens dagens spilleregler antas å ha oppstått i Spania på slutten av 1400-tallet. I dag anslås det at over 600 millioner mennesker spiller sjakk, noe som gjør det til et av verdens mest utbredte spill.

Den første offisielle verdensmesteren ble kåret i 1886, da Wilhelm Steinitz tok tittelen. Etter andre verdenskrig ble sjakken dominert av spillere fra den daværende Sovjetunionen – navn som Botvinnik, Tal, Karpov og Kasparov – med utfordrere som amerikaneren Bobby Fischer, inderen Viswanathan Anand og nordmannen Magnus Carlsen. Les mer om Magnus Carlsen i vår egen artikkel.

Norge var lenge en liten nasjon i denne verden. Sjakken ble organisert i klubber og turneringer utover 1900-tallet, men det fantes ingen norsk spiller i verdenseliten. Det skulle ta en spiller som kombinerte sjakk med fotball på toppnivå for å endre det.

Simen Agdestein: pioneren før Carlsen

Simen Agdestein var Norges ledende sjakkspiller før Carlsen-generasjonen. Han kombinerte i sin tid sjakk på høyt nivå med fotball, og ble et kjent navn langt utenfor sjakkmiljøet – en sjeldenhet for en norsk sjakkspiller. Agdestein var lenge landets mest markante brikke i internasjonale turneringer og bidro til å gjøre toppsjakk til noe norsk media kunne skrive om.

Hans rolle i historien ble enda tydeligere med tiden: Agdestein var med og løftet fram unge spillere, og selv sto han i elitefeltet lenge. I den Norway Chess-turneringen Aftenbladet rapporterte fra i 2015, endte Agdestein på 10. plass med 3,5 poeng – i samme felt som Carlsen, Karjakin, Caruana, Topalov, Kramnik, Aronian og Giri. At en norsk veteran kunne henge med i et slikt selskap, sier noe om nivået han holdt.

Agdestein deltok også på Norges førstelag i Sjakk-OL 2014 i Tromsø, sammen med Magnus Carlsen, Jon Ludvig Hammer, Leif Erlend Johannessen og Kjetil Alexander Lie. For en spiller som hadde båret norsk sjakk alene i årevis, var det en slags fullføring: plutselig var Norge et sjakkland med bredde, ikke bare én enkelt stor spiller.

Sjakk-OL 2014 i Tromsø: det store øyeblikket

Den 1. august 2014 åpnet Sjakk-OL i Tromsø, med konkurransene pågående til 14. august. Dette var det største som noensinne var arrangert av norsk sjakk: 177 lag stilte i åpen klasse, og som arrangørnasjon fikk Norge stille med tre lag i både åpen klasse og kvinneklassen – i stedet for de to som er standard.

Norges førstelag var på papiret det sterkeste norske laget noensinne, med et ratingssnitt på 2665 og en forhåndsrangering som nummer 14 av alle nasjoner. Med Magnus Carlsen på førstebord var forventningene høye. Men OL-formatet er brutalt: korte runder, mange sterke lag og lite rom for feil. Norge tapte mot Armenia, Tyskland og Kroatia, og endte på 29. plass – en klar underprestasjon målt mot rangeringen.

Tabellen viser noe viktig: Norge stilte 15 spillere i åpen klasse alene. Navn som Aryan Tari og Johan Salomon på lag to pekte framover mot en ny generasjon. Kvinnelaget leverte også turneringens norske høydepunkt: 25. plass, hele 13 plasser over forhåndsrangeringen.

Hvem vant i Tromsø?

Turneringen endte med Kina som vinner av åpen klasse, foran Ungarn og India. I kvinneklassen vant Russland foran Kina og Ukraina. Kinas seier ble i etterkant sett på som en sterk indikasjon på slutten på de østeuropeiske landenes totale dominans i sjakk – før Tromsø 2014 hadde det i åpen klasse kun vært én medaljeplass til et asiatisk land.

Arrangementet i Tromsø var en del av et større tiår for norsk idrett, der også OL på Lillehammer i 1994 og senere idrettsårene på 2010-tallet viste at Norge kunne arrangere store internasjonale begivenheter.

Norway Chess: sjakk som TV-underholdning

Samtidig som Tromsø-OL gjorde Norge til vertsnasjon for verdenssjakken, vokste Norway Chess fram som en årlig superturnering med verdenseliten på hjemmebane. Formatet var laget for TV og publikum: partier kunne avgjøres i lynsjakk med 4 minutter pluss 2 sekunder per trekk, og ved lik stand etter det ble det spilt Armageddon-parti – en dramatisk avgjørelsesform der hvit har lengre tid, men må vinne.

Aftenbladets rapportering fra den omtalte turneringen (angitt som 2015-utgaven) viser hvordan spenningen ble bygget opp: Magnus Carlsen jaget seier etter en blunder mot Peter Svidler, og med Simen Agdestein som siste motstander sto alt klart for et norsk oppgjør som kunne ende i lynsjakk. Før siste runde ledet Sergej Karjakin med 5 poeng, foran Carlsen og Fabiano Caruana på 4,5.

Merk at kildene ikke oppgir hvem som til slutt vant denne utgaven – Aftenbladet-artikkelen er ikke datert i grunnlaget, og sluttresultatet kan derfor ikke verifiseres her. Det som er sikkert, er at turneringen plasserte norske spillere i et felt med verdens aller beste, og at mediene fulgte partiet for parti.

Sjakkboomen: hva som faktisk er dokumentert

Mye er skrevet om en norsk «sjakkboom» med TV-dekning og økt medieoppmerksomhet. I kildene som ligger til grunn for denne artikkelen, finnes ikke direkte tall for medlemsvekst eller seertall. Det som er dokumenterbart, er selve grunnlaget for boomen: TV-sendt Norway Chess-dekning i etablerte medier som Aftenbladet, og Sjakk-OL i Tromsø som nasjonal begivenhet i august 2014. At Magnus Carlsen var den sentrale driveren, er det ingen tvil om – han var Norges førstebordsspiller i Tromsø og hovedattraksjonen i Norway Chess.

Sjakkens plass i norsk idrettshistorie skiller seg fra langrenn og fotballandslaget: det er ingen olympisk kjerneidrett med medaljer å telle, men Sjakk-OL fungerer på samme måte som en nasjonslag-turnering. Norge deltok altså på lik linje med 174 andre lag i Tromsø – og arrangerte det hele.

Maskinene som forandret spillet

En del av historien om moderne sjakk handler om datamaskiner. Allerede på 1950-tallet begynte man å programmere maskiner til å spille sjakk, og i 1997 ble Deep Blue den første maskinen som slo en regjerende verdensmester i en match over flere partier. Siden 2000-tallet har sjakkprogrammer vært vesentlig sterkere enn verdens beste spillere – noe som har forandret både trening og analyse, også for norske toppspillere.

De gjeldende FIDE-spillereglene ble godkjent på 79. FIDE-kongress i Dresden i november 2008 og trådte i kraft 1. juli 2009. Reglene som Agdestein vokste opp med, og de Carlsen dominerte med, er altså i hovedsak de samme – det er verden rundt spillet som har endret seg.

Et lite land i verdenseliten

Fra Agdesteins pionerår til Tromsø-OL og Norway Chess gikk norsk sjakk fra å være en marginal idrett til å bli synlig i norske medier og stuer. Bredden i 2014 – tre lag i åpen klasse, med unge spillere som Aryan Tari og Johan Salomon på plass – viste at Carlsen ikke sto alene. Samtidig minner 29. plassen i Tromsø om at suksess i sjakk ikke følger automatisk av enkeltspilleres rating: lag-OL er en lagkonkurranse, og selv det sterkeste norske laget noensinne kunne ikke levere varene hjemme.

Den norske sjakkhistorien hører hjemme i den større fortellingen om norsk idrettshistorie år for år, og i oversikten over flere idretter finner du også navn som Casper Ruud og Viktor Hovland som eksempler på nordmenn i verdenseliten utenfor de store ballidrettene og vintersporten.